Tenåringsverk fra 1973. Revidert og ominstrumentert 1982 og i forb. med radio- og plateinnspilling 1990.
Prix Italia 1990 Årets verk 1991, Nopa Årets tekst 1991, Nopa. Nominert til Spellemansprisen 1992
Süddeutsche Zeitung: Helge Ibergs radioopera har symfonisk prakt. Det skifter mellom Rossini og Puccini, mellom Wagner og Webern, Goethe og Gertrude Stein, gir spark ikke bare til norske samtidspolitikere men fremfor alt til enhver postmodernismens disippel som tiltales av kunstferdig uforbindtlighet med talløse sitater. Ibergs historiekyndige radiokunst både kan og bør få tysk språkdrakt! – en liten sensasjon i et felt der håpet om nyskapning allerede har skrumpet inn”.
Klassekampen: Med suveren eleganse har Helge Iberg tatt for seg operasjangeren, med ei perfekt blanding av vill ironi og dyp kjærlighet. Han ivaretar det mest utsøkte og det mest komiske ved tradisjonen og åpenbarer en musikalsk innsikt som frambringer mang ei perle av arier kor og orkesterpartier. – Musikk for både operahatere og operaelskere.
Aftenposten: 70 elleville minutter med de merkeligste innfall i musikk og tekst!
Dagbladet: Puerilt! Raljerer med operatradisjonen. Flinkt gjort, men revnende likegyldig!
Egil Monn Iversen, musikkteatergründer: Musikalsk vidd fra en stor begavelse!
Bjørn Kruse, operakomponist: En kreativ bragd. En komposisjonsmessig perle.
Ole Christian Ruud, dirigent: En herlig maskerade sammensatt til en enhetlig form.
Brynjar Hoff, musiker: Karikatur, fenomenale melodier, hysterisk morsomme tekster.
Rolv Wesenlund, komiker: Det er bare å gi seg over å på nåde og unåde!