Dagens Næringsliv:
Komponist Helge Iberg ( f. 1954) vil noe annet enn å utgi statsstøttet cd for å dokumentere at han er komponist. Med hva han kaller en «livs-erotisk» musikk ønsker han å treffe det store publikum, det som per i dag får sine erotiske lengsler mettet av popens rop om kjærlighet.
Iberg ønsker ikke som sine kollegaer på 1950-tallet å markedsføre verkene med å vise til deres tekniske oppbygging. I et mediesamfunn som vårt er det feilslått strategi.
Og fanden skulle vært medierådgiver på 1950-tallet.
Det var fatalt at avantgarden dengang snakket så mye om matematiske serier og strukturer. (Fatalt at de holder på slik ennå). De skulle heller ha lokket publikum med ord som orgie,
kropp og vellyst. Modernister som gjorde det, fikk faktisk et stort publikum (malerne Balthus og de Kooning, for eksempel). Om ønskelig skulle det ikke manglet på filosofiske referanser. Hadde kanskje ikke selveste Kierkegaard 100 år før bestemt musikkens vesen som «sanseligt-erotisk»? Strengt oppbygde verker av Stockhausen og Boulez er og blir vellystige utsvevelser i lyd.
Rytmisk fest. Helge Iberg presenterer to orkesterverker på cd-en som forsøker å være sanselige og livsglade. Tonespråket er vel å merke modernistisk. Her er raske vekslinger mellom instrumentene, rasende punktnedslag, slagverkskrasj, men først og fremst en glitrende, skimrende overflate. Og til tross for et
internt boblende liv har musikken en rolig puls. «Aren’t we all warriors in our own life?» (2000–2003) byr på fem sanselige gleder, ett av dem, «Elefant i porselensbutikk», er en rytmisk fest med mye hissig blås.
Ut av Europa. Ole Edvard Antonsen er trompetsolist på «Dromo Dance» (1997–1999). Det er et mer neddempet stykke der trompeten stotrer, roper og gløder mot Det Norske Kammerorkesters strykerbakgrunn. En marimba (xylofon av tre) fører
musikken ut av Europa.
Det finnes sanger på denne cd-en også, alvorlige dikt av Rolf Jacobsen. Her må vi nok bruke Kierkegaard mot Iberg: Musikken har gått fra det estetiske til det etiske. Litt for alvorstungt og stillestående er det blitt i forhold til galskapen i de andre stykkene. Men honnør til romansesanger Per Vollestad som gir seg ut i det modernistiske.
TRON JENSEN