Når det vulgære blir herlig ironi, vold blir iscenesettelse, og sladder betyr å nyte det lave som bad taste, har vi funnet nøkkelen til den globale kulhetsideologien: Distanse. Fra distanseperspektivet kan vi redusere mennesker til “ting”.
Hva er dannelse? var spørsmålet i NRKs TV-magasin “Store Studio” for litt siden. En av deltagerne var Gudmund Hernes, som har kritisert bedriftsledere for ikke å ha de riktige bøkene på nattbordet. Jeg kom til å tenke på denne dannelsesoppfatningen da jeg ganske nylig så filmklassikeren “Prinsesse på vift”, der Gregory Peck, lett henslengt, konkurrerer med Audrey Hepburn om en diktstrofe er skrevet at Keats eller Shelley. Dermed viser de frem den klassiske dannelsen, som i vulgærversjonen heter “han kan sin Shakespeare”.
På et underliggende plan handler vel dette eksemplet om skapere av amerikansk populærkultur som markerer at de vet hva som skal til for å være dannet på ordentlig. Altså blottlegger de et kulturelt kompleks, der det å være belest blir til sosiale signaler om klassetilhørighet. På mange måter minner denne formen for dannelse om sport, som i våre dager er en forsimpling eller karikatur av sunn kroppskultur og friluftsliv. Essensen i problemet dannelse er at selve begrepet bærer i seg en slags forsteining av den dynamiske prosessen det er å vokse som menneske. Den akademiske kulturen er et eksempel på et dannelsesprosjekt der karrièrebygging, autoritetsfrykt og intellektuelle trender ofte stimulerer til dogme”dannelse” i stedet for kritisk selvutvikling. Å etterlyse høyverdig litteratur hos næringslivstoppene kan fort vise seg å “forsteine” økonomenes praktiske fornuft: at dannelse er å gjøre de riktige tingene.
Seriøse forsvarere av dannelsesbegrepet vil selvfølgelig pløye dypere enn dette. De vil hevde at virkelig dannelse handler om et personlig frigjøringsprosjekt, og vise til at dannede mennesker er tolerante og nysgjerrige. Dette er nok også sant for de ganske få, men for brorparten av den opplyste middelklassen handler dannelse om å tilpasse seg en rådende samstemmighet i tiden, altså tidsånden, samt å signalisere til omverdenen at de er i stand til å reprodusere noe av denne samstemmigheten. Så også med programledelsen i “Store Studio”, der en passende dose kultursladder, og en høyt oppdrevet politisk rettroenhet, filtreres gjennom den rappkjeftete vestkantfrueflinkheten.
Den sanne kunsten.
Det ser ut til å være to hovedingredienser i den nye dannelsen fra medielivet. Den ene handler om at rock er den sanne kunsten. Denne misforståelsen stammer fra en sverm av middelaldrende sosiologer som spilte i kjellerband da de var 19. Nå har de løftet sitt glade amatørskap inn på pensumlistene og oppdaget den kritiske rocken som tar pulsen på samtiden. Kanskje er det derfor rocken både er endimensjonal og fundamentalistisk? Imidlertid kan man visst bli “jævlig ærlig” av det. På den andre siden er det litt pussig at man absolutt må fremtre som hip og kul når man speller musikk som er så forbanna ærlig og neppå. Det virker nesten som om ærligheten er blitt vare?
Den globale kulheten.
Med uttrykket “å være neppå” står vi imidlertid overfor det viktigste dannelseskravet hos de nye autoriserte hip\’okratene, enten de er dårlige kloner av Harald Eia, lekre damer på kunstZafari eller rett og slett glade yrkeskynikere à la Brita Møy-stad Engseth. Det handler om den nye globale kulheten, der ting er trash eller pervo, men ingenting er stygt eller skammelig. I hip\’okratiet har man rett og slett definert bort kategorier som vulgær eller smakløs, og innført mer elastiske begreper som ironi, iscenesettelse og åpenhet. De stakkarene som måtte etterlyse forestillingen om skam, er selv blitt bærere av en ny skam, nemlig skammen over å kritisere pornografi, mediemobbing og pubertetsfornuft i voksenkulturen. Ja, i klartekst dreier det seg om skammen som stråler fra det å la seg opprøre, vise følelser, stille krav og etterlyse normer, engasjere seg; kort sagt være ukul, latterlig og udannet.
Distanse er nøkkelen.
Når det vulgære blir herlig ironi, vold blir iscenesettelse, og sladder betyr å nyte det lave som bad taste blant dannede mennesker, har vi imidlertid funnet nøkkelen til den globale kulhetsideologien, nemlig distanse. Fra distanseperspektivet kan vi redusere mennesker, handlinger, ulykker og gleder til “ting”. Eksistensfilosofen Martin Buber peker på det viktige skillet mellom tingenes Det-verden, og en Du-verden som handler om virkelige møter mellom mennesker. Menneskelivet preges av å måtte forholde seg til begge disse sfærene. “Men i syke tider hender det at Det-verdenen ikke lenger gjennomskjæres og befruktes av tilløp fra Du-verdenen som levende strømmer: Isolert og stillestående som et kjempemessig sumpfantom får den overmakten over mennesket. I det han avfinner seg med en verden av gjenstander som ikke blir til nærvær for ham, ligger han under for den,” skriver Buber. Vi kan selvfølgelig smile overbærende av slike høystemte formuleringer. Samtidig skal det godt gjøres å ikke se parallellen til vår egen samtid hvor middel- og nyttetenkningen er overordnet alle andre perspektiver. Derfor heter samfunnet nå “markedet”, hvor vi alle er kunder enten vi er sykehuspasienter, skoleelever eller innbyggere i en kommune. I kapitalismens Det-verden må alt reduseres til gjenstander, slik at de kan omsettes og bli tildelt sin verdi i form av fortjeneste, rating eller andre målbare størrelser. Gjennom kjendisdyrkelsen har mediene skapt en surrogatverden av dimensjoner, og i kjølvannet av denne har vi fått en absurd kåringsmani. Spellemannsprisen er blitt så mediestyrt at vi knapt kan snakke om et musikkprogram, og tidenes kuleste programleder, vårt nasjonalmaleri og århundrets værmann er skreddersydd for tabloidformatet.
Kunst som en vare.
Men når kåringsfanatismen inntar kulturlivet i form av Norges ti fremste intellektuelle i Dagbladet, eller verdens beste samtidskomponist i Morgenbladet, er det lett å forstå at Aftenpostens Kathrine Aspaas (som skriver godt om økonomi) har latt seg forlede til å tro at kunst er vare slik som andre “ting”. Som Martin Buber påpeker, må vi imidlertid forholde oss både til en ting-verden og en du-verden. I lys av denne realiteten vil jeg avslutte min kronikk i sladresfæren, der siste ukes merkevaredebatt begynte. Jeg tror at “tingene” kan forholde seg noenlunde på denne måten: Solstads hår. Når Dag Solstad buster håret i forvirret genistil, dreier det seg om tilgivelig forfengelighet hos et originalt menneske. Når Jon Fosses monotone hverdagsminimalisme omfavnes av tidsånden, blir han en “ting” for den dannede middelklassen og merkevare for teatrene. Fosse selv fremstår som en alminnelig og ærlig fyr fra Vestlandet – en klok og tilbakeholden sådan. Når Morten Krogvold fotograferer kjendiser fra kulturlivet, dreier det seg vel delvis om sterk entusiasme, og delvis om høyt oppdrevet næringsvett. Når musiker og reklamemann Jon Andreas Håtun fremstår i mediene som Jono El Grande, i stedet for å øve seg på å bli en bedre musiker, dreier det seg om en ganske skamløs merkevarebygging. Når landsfader Einar Gerhardsen foretrekker å bo i sin blokkleilighet på Tøyen, og kong Olav tar trikken under oljekrisen i 1973, dreier det seg om virkelig dannelse.