Av Per Thomas Andersen, professor nordisk litteratur UIO, forfatter
Vi var studiekamerater på Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo på 1970-tallet. Det gikk rykter om at han hadde vært musikalsk vidunderbarn siden treårsalderen. Han hadde absolutt gehør, og spilte avansert jazz like ubesværet som han fremførte Chopins scherzi. Han improviserte med en mozartsk letthet i alle stilarter, og i stedet for å lese til eksamen satte han seg ned og skrev en fullstendig opera.
Helge Iberg er et av de mest talentfulle menneskene jeg har møtt. Jeg husker en time fra lærer Øyvind Eckhoffs musikkhistoriekurs. Han hadde nettopp gjennomgått sonatesatsformens ulike bestanddeler og oppbygning med eksempler fra Haydens, Mozarts og Beethovens verker. Så i pausen satte Helge seg til flygelet og improviserte en fullkomment gjennomført sonatesats basert på Beatles-låten Obladi-oblada. Melodistemmen ble ledsaget av en wienerklassisk albertibass. Så fulgte satsdelene pent etter hverandre, slik Eckhoff hadde lært oss: eksposisjon med hovedtema og sidetema i varianttonearten, gjennomføringsdel med modulasjoner og improvisatoriske bearbeidelser av motivene, til slutt reprise. Det hele syntes å komme strømmende med humoristisk overskudd og en uanstrengt selvfølgelighet som preget nesten alt Helge gjorde.
Hørelærertimene med Eckhoff var også minneverdige. Vi var en gruppe på åtte. Av disse hadde ikke mindre enn to stykker absolutt gehør, lærer Eckhoff og Helge. Problemet var at Eckhoff var ”stemt” av foreldrenes gamle Brødrene Hals-piano, og lå nærmere en halvtone under kammertonen. Det førte til en evig krangel mellom de to ”absoluttene”. Helge var nemlig mer ”moderne stemt”. Vi andre satt med vår blå rytmelærebok og vårt røde prima vista-hefte og ventet på tur.
I dag er Helge tilsynelatende atskillig mindre moderne stemt. Han er en av Norges fremste modernistiske komponister – og han hater modernismen. Han er en av de mest postmoderne musikkartistene i kongeriket – og han kan ikke fordra postmodernismen. Han er en av dem som skriver såkalt samtidsmusikk – og han reagerer nesten allergisk mot begrepet. Han er en mann med sterke meninger ikke bare om samtidens musikk, men om samtiden i det hele tatt. Det har gjort ham til essayist. Som skribent befinner han seg et sted midt imellom Stein Mehren og Thure Erik Lund. Han har et vaktsomt blikk for makt og disiplinerende kollektiver. Han dyrker outsiderens frihet.
Den gang på musikkstudiet tenkte nok mange av oss at Helge var en begavelse som hadde fått mye gratis, at han gjorde ting med en motstandsløs letthet som vi andre ikke kjente til, at han fikk til det meste uten å øve og slite. Jeg tror lærerne hans tenkte det samme; at det kanskje var hans problem at han manglet motstand og kunne seile gjennom studiet uten strev. I dag er det ikke noe motstandsløst i noe av det Helge gjør. Han har møtt motstand. Det er dyp og meningsfull motstand i hans tonespråk. Og han yter motstand med sin tenkning.
Helges lysende utsikter som pianist ble ødelagt av en nevrologisk lidelse som rammer flere av fingrene. Han er sterkt hemmet når han spiller, og blir frustrert fordi han ikke kan utføre de musikalske ideene fantasien gir ham når han improviserer. Det sier seg selv at mange av de virtuose kvalitetene en pianist vanligvis formidler, har dårlige betingelser når fysikken svikter. Likevel; den minste musikalske bestanddelen som skiller mellom mestrene og de dyktige, er anslaget, den enkelte tonens mysterium. På de innspillingene der Helge trakterer klaveret, hører man bestandig mesteren; man hører det på dynamikken og kvaliteten i anslaget. Det er en stillferdig, meditativ og elegisk sang i Helges klavertone.
Det fins neppe mange musikalske talenter som Helge Iberg i dagens Norge. Så kan man spørre: Kunne han ikke bare holde seg til sin arena? Lage musikk og holde kjeft. – Åpenbart ikke. Helge Iberg er sterkt engasjert, han er særdeles reflektert, akademisk skolert — og har mye på hjertet. Det er det som gjør hans kunst til noe mer enn flink eksponering av musikalske ideer.
Det er nok det som gjør at han også har trang til å ytre seg som essayist. Hans engasjement spenner fra Platon til Karl I. Hagen, fra Martin Heidegger til moderne medier. Han er idéhistoriker og debattant i ett grep. Kanskje er det en sammenheng mellom hans sammensatte bakgrunn og hans cross over-verk. Helge nekter tilsynelatende å forholde seg til skillet mellom såkalt ”høy” og ”lav” kultur. Han er vidunderbarnet i en familie preget dels av ”lavkirkelig” religiøst alvor, dels av politisk engasjement. Skillelinjene i Helges orientering går mer mellom de ferdig-disiplinerte fellesskapene på den ene siden og de som tør å tale tiden midt imot på den andre siden. Enhver tid trenger folk som tar belastningen ved å fremheve slike skillelinjer. Man trenger ikke å være enig med dem. De ber ikke om at man skal danne dvaske fellesskap med dem. De ber om at man skal høre på dem. Det er først og fremst noe sokratisk i deres engasjement: Kjenn deg selv! Jeg tror Helge har et frihetsprosjekt. Jeg er ikke enig med ham i alt han sier. Men jeg er enig med ham i det viktigste; i frihetsprosjektet. I friheten fins muligheten for humanitet og humanisme – den dypt ”musikalske” impulsen som preger Helges Ibergs måte å tenke på.
Når jeg hører Helges versjon av Leonard Bernsteins ”Somewhere”, innbiller jeg meg at jeg forstår litt av hva han vil. Veien fra Beatles-improvisasjonen Obladi oblada fra studietiden til Bernstein-meditasjonen er både uendelig lang og forbausende kort. Det er en gripende dybde og skjønnhet i Helge Ibergs skildring av Leonard Bernsteins utopi: ”There’s a time for us. Someday a time for us.” Samtidig er balladen arrangert, fremført og improvisert med en tilsynelatende enkel selvfølgelighet som minner om Helge som student, han som allerede den gangen hadde dette eksepsjonelle overskuddet av begavelse.