En oppdagelsesreise i modernitetens babelske retorikk
Hva forteller epokebegrepene? Uttrykker de definisjonsmakt og kamp om verdier, eller er de oppklarende metaforer som faller på plass i tidens fylde?
Hva med vår egen epoke, ”moderniteten”? Finner vi nøkkelen til Vestens kulturelle egenart i begrepet om det moderne? Og dessuten: er det moderne utelukkende en positiv mentalitetsbeskrivelse?
Er det slik at moderniten representerer det godes idé og virkeliggjør parolen om det evige framskrittet, eller er modernitetsbegrepet like mye en pekepinn om noe destruktivt og forgjengenlig ved Vestens dynamiske mentalitet?
Jeg tror kanskje det kan forholde seg slik med det moderne: Vi trodde vi hadde navngitt det godes idé, men ved en slags kulturell forsnakkelse viste det seg at begrepet vi valgte, egentlig var forvirringen og dekadansens metafor, muligens skjenket oss av Tidsånden og unnfanget i historiens rugekasse.
far
”Moderniteten” omfatter en historisk periode som har utviklet vitenskapen og teknologien – samtidig som den har utfordret den kristne Gudens eksistens og grunnlaget for moral og fornuft. Jo, ordet rommer ambisjonen om å avgrense vår sivilisasjonshistorie etter et bestemt tankemønster, et slags minste multiplum for kulturens hovedretning og selvforståelse.
Som en epokal metafor er begrepet en konstruksjon fra 1750-tallets opplysningstenkere. Hundre år seinere hadde moten, kunsten og arkitekturen knyttet seg til dette moderne gjennom avledningen ”modernisme”. Min far, som ble født i 1915, kan representere generasjonen som til langt inn i knoklene var ukuelige modernister, dvs. oppriktig troende på framtiden og det nye. ”Når du en gang blir voksen og skal stifte familie”, sa far til meg, ”slipper du sikkert å bekymre deg om hvor du skal bo.” (Far var sosialist og tenkte seg en framtid med felleseie og naturtomter.) ”Da kjøper du bare en liten selvoppblåsbar eske til å ha i bagasjerommet på bilen eller bakpå sykkelen din. Når du kommer til et fint sted trekker du bare ut proppen, og vips der står huset fiks ferdig. Der kan du bo til du blir lei og finner et annet hyggelig sted.”
Min farsgenerasjons ukuelige optimisme gikk dessverre ikke i arv til neste generasjon. Det ble den gryende bevisstheten om global forurensing og idealenes sammenbrudd som i stedet kom til å oppfylle vårt bagasjerom. Men til tross for mentalitetsforandringen fra en generasjon til en annen hadde ”moderniteten” andre ambisjoner enn å la seg detronisere av Framtiden i våre hender og advarslene om teknologiens destruktive konsekvenser. Modernitetsbegrepet tok mål av seg til å bli selve urmetaforen for en 4-500-årig vestlig framdriftsvilje. Det vil si, noen hevder at moderniteten starter på 15 -1600-tallet, andre er mindre inkluderende, men desto mer fintregnende og sier 1740, mens andre igjen vil hevde at det moderne faktisk dreier seg om en mental revolusjon som har sine røtter helt tilbake til grekernes oppbrudd fra det mytiske universet.
forvirring
Hvis vi holder modernitetsbegrepet opp mot lyset, ser vi at det er bygd over et paradoks; nemlig ambisjonen om å fange det som er relativt i en kategori som er absolutt og endelig. Det moderne, det som skulle ha fornyelsen og forandringen som kjennetegn, har i ”moderniteten” blitt en statisk innholdsfortegnelse. Det har blitt til en definisjon og har diskreditert sitt vesen som opprører mot definisjonene, for å si det filosofisk. I samme momentet har det utelukket all opposisjon, siden det allerede inkluderer eneretten til forandring. Det moderne er dermed et uunnværlig begrep for dem som måtte ha ambisjoner om å utbre den rette lære eller doxa, dvs. retten til å definere radikale opponenter som ”reaksjonære”. Men først og fremst har modernitetsbegrepet frambrakt metastatisk forvirring:
Hvem har ikke en eller annen snusfornuftig realistvenn som smiler overbærende av den hysteriske overfølsomheten til den som frykter global oppvarming og utryddelsen av artsmangfoldet. Er dette modernitetens mann?
Vi som er engstelige og forvirret er kanskje antimoderne eller umoderne mennesker? På den annen side er det vel egentlig moderne å være antimoderne, mens det postmoderne som var moderne inntil ganske nylig, nå er på nippet til å bli umoderne. Dessuten sies det at Friedrich Nietzsche egentlig var postmoderne for 100 år siden, samtidig som han blir hyllet som modernitetens kompromissløse pioner. Ja, kaotisk blir det når man velger seg relativitetens metafor for å klargjøre substansielle forskjeller, og kaotisk kan det bli når man gir seg i kast med å kritisere bruken av begreper som allerede er ”vokst inn i tingen og blitt tingens egen kropp”, som Nietzsche uttrykte det.
forgjengelighetens metafor
Det er altså ikke vanskelig å si seg enig med litteraturkritiker Jon Langdal i det følgende: ”Moderniteten er et skrekkeksempel på et ord som mange har strevet med å gjøre til en idé eller et begrep. Aldri har vel et moteord vært uttalt med større metafysisk vellyst”.
Den hellige alminnelige fornuft, eller ”common sence”, vil i modernitetsbegrepet ikke se noe annet enn den evige forandringen, tidens melodi eller ungdommens sug etter å være annerledes enn foreldrene sine. Det vil si, oppvaskmaskinen og tv-apparatet, teknologiens velsignelse og mareritt, hører vel til noe som er moderne i seg selv. Men noe særlig lenger enn det vil ikke allmennheten strekke betydningen av det som er moderne.
I den intellektuelle sfære og dens resonansverden er imidlertid moderniteten en kulturell merkevare av epokegjørende dimensjoner. Modernitetsmetaforene har utløst heseblesende aktiviteter som vitner om kategorienes makt, om det intellektuelle livets uendelige diskursproduksjoner og om trangen til reproduksjon av akademiske dogmer.
Jo, fra nord til sør, blant høy og lav, i lærde essays og kjappe aviskommentarer, hos reklametegnere, ergoterapeuter og kommunebyråkrater, er ”moderniteten” det forløsende kodeordet som gir talerett i opplyst samvær.
Men hva om denne aktiviteten nettopp forteller at begrepet er betydningsfullt? Til tross for at ”det moderne” har avstedkommet absurde disputaser i hytt og pine, blottlegger det kanskje en dypere sannhet om tiden vi lever i. Kanskje et viktig karaktertrekk som mange modernitetstenkere ikke legger vekt på? Kanskje redselen for ”det substansielle” og det ”varige”. Kanskje framskrittsideen som oppbruddets prinsipp? Kanskje dreier det seg om et sivilisasjonstraume? Kanskje dreier det seg om at forgjengelighetens metafor er opphøyet til dogme og dannelse?
nået, flyktigheten og forandringen
Til tross for motstridende opplysninger om oppkomsten av ordet moderne i idéhistorisk litteratur, viser det seg at begrepet kan spores helt tilbake til seinantikken, dvs. 3-400-tallet etter Kristus. Det første skriftlige belegget finnes hos Oribasius (320-400) som var keiser Julians greske livlege. Etter hvert dukker uttrykket opp hos mange kristne skribenter som for eksempel Cassidorus. På 500-tallet er uttrykket modernus nedfelt i de nye lovene (novellae 4.3.1) som var en del av den endelige stadfestelsen av Romerretten, Corpus Juris Civilis’.
I den klassiske latinen eksisterte fra gammelt av utrykket novellus eller novus, som betyr ung, ny eller frisk (jomfruelig). Fra 400-tallet av fikk imidlertid uttrykket modernus gradvis innpass i den romersk-kristne kulturen.
Modernus er en utledning av modus. Modus har en vrimmel av betydninger som kan oppsummeres under måten, målestokken eller metoden. I motsetning til hesternus som betyr det som hører til gårsdagen, betyr modernus det som hører til vår tid, eller vår tids måte. Det er fra denne synsvinkelen vi kan få øye på motsetningen til det klassiske begrepet novellus, og sammenhengen med våre dagers italienske moda, mote og trend. Det moderne bærer åpenbart i seg et fokus på nået, flyktigheten og forandringen. Når vi tar i betraktning at modus også kan bety den riktige måten, aner vi en strategisk dobbelbetydning med kimen til strømlinjeformet sosial gjennomslagskraft. Vi kan også merke oss at framveksten av ordet ”moderne” skjer i en ekstremt turbulent periode, hvor en ny verdensanskuelse presser seg fram og den gamle råtner på rot sammen med Romerimperiets politiske herredømme. Den seinantikke kulturen forskyver sitt mentale fokus fra en gudegitt verdensorden til det forgjengelige og manierte nået. Begrepet om det moderne fanger sannsynligvis opp denne labile livsfølelsen.
Dette perspektivet skal vi ha i bakhodet når vi forfølger en annen linje i modernitetens tilblivelseshistorie, nemlig historien om
framskrittet og det godes idé.
Everybody loves the sound of a train in the distance. Everybody thinks it’s true. – The thought that life could be better. Is woven indelibly. Into our hearts. And our brains.
Paul Simon.
Min fars ukuelige teknologioptimisme og Paul Simons train in the distance – lyden av det rullende framskrittet i det fjerne, og gjenklangen av det godes idé – illustrerer en dominant kulturell impuls som har fått navnet det moderne eller modernitet. Fra denne synsvinkelen må vi forstå modernitetens kjerne som fornuftens gradvise seier over menneskets primitive og irrasjonelle tilbøyeligheter. Opplysningsfilosofenes begeistring for sin tids moderne idealer er nå blitt til idéen om at fornuften som sådan er ”moderne” eller at det finnes en moderne fornuft.
Mange kulturhistorikere har pekt på at bruddet med den mytiske verden igangsetter utviklingen av denne fornuften. Men er det riktig? Er ikke selve mytens kjennetegn en kombinasjon av det rasjonelle og det fantastiske? Den bibelske beretningen om syndefallet er jo faktisk en framstilling av bevissthetens opprinnelse. Da Adam spiste av Kunnskapens tre, ga han avkall på sin naturlige uskyld, han oppdaget at han var naken og skyldig; det vil si overlatt til seg selv og ansvarlig for sin egen skjebne. Hvis vi setter denne symbolske hendelsen inn i Hegels’ historiefilosofi, kan vi tolke Adams nyslåtte bevissthet som en forløsning fra slavemoralen. Han ”objektiverer” sin egen livssituasjon, frigjør seg fra ”herrens” definisjoner og blir nødt til å ta ansvar for sitt eget liv. Adam setter dermed i gang det ”moderne” historieforløpet.
Men opprøret mot den naturlige orden har konsekvenser. Bortvisningen fra Edens have betydde utestengning fra den opprinnelige orden, en orden som fornuften ikke klarer å gjenopprette. Eplet på Kunnskapens tre var fristende søtt, men viste seg også å inneholde en dødelig gift. Denne mytologiske innsikten blir urframvisningen av den dype mistro til fornuften som finner sitt konsekvente uttrykk hos mange mystikere, og paradoksalt nok: hos mange sein- eller postmoderne tenkere.
Moderniteten er kanskje mer spesifikt et brudd med tanken om at tilværelsen ubønnhørlig er bundet til ”gjentagelsens hjul” – at alt er det samme og gjentar seg i det uendelige. Konkret skjer dette bruddet med framveksten av jødefolkets bevissthet om en lineær bevegelse i historien, mente den jødiske politikeren Abba Eban. Han formulerte seg på denne måten i sitt mektige verk om jødenes historie: ”Hebreerne bar på visjonen om en universell idealtilstand for alle jordens folk; framskrittstanken innebar at menneskets skjebne ble atskilt fra naturens kretsgang, fra fatalismen og den evige gjentakelse.[…] Dette er hebreernes største bidrag til historien og den første manifestasjon av menneskets frihet til å forme sin egen skjebne.”
Hebreernes historiske optimisme var bundet til Guds plan for gjenopprettelsen av den opprinnelige orden i Edens Have, innstiftet og kontrollert av allfaderen Jehova. I den greske kulturtradisjonen formulerte universalisten Aristoteles sin naturoppfatning ved hjelp av begrepet ”telos”, som betyr mål eller fullendelse. (Den genetiske koden, som er blitt en ettertraktet vare i den nye medisinske kommersen, inneholder et slikt teleologisk utviklingsprinsipp.) Det finns en iboende formålsrettethet i alle naturprosesser, forklarte Aristoteles. Filosofen Hegel videreutvikler denne ideen. I hans verdensbillede blir verdens og historiens mening styrt av en innebygd ”telos”, en målrettet fornuft.
Vår framskrittsoptimisme lever i spennet mellom den teleologiske visjonen og en hardnakket framhevelse av individets frihet. Hegel prøvde å forene disse tilsynelatende motstridende impulsene. I hans kvasireligiøse historiefilosofi blir frihet og endemål sammenføyet i troen på fornuften og det endelige framskrittet. Realiseringen av fornuften skaper friheten og det gode.
metoden
Uttrykket Die Entzauberung der Welt stammer fra sosiologen Max Weber. Han oppfattet Vestens rasjonalitet som en prosess der verden mister sin trylleglans. Avtryllingen frambringer en verden der det ”prinsipielt ikke finnes noen hemmelighetsfulle uberegnelige makter som griper inn, men der man – i prinsippet – kan styre alle ting ved beregning”, mente Weber. Den vitenskapelige tenkemåten dukker allerede opp i Renessansen og midt på 1400-tallet kommer boktrykkerkunsten, som ifølge enkelte reduksjonister, i seg selv kan forklare den moderne dreiningen i Vestens historie. Det er i alle fall sannsynlig at når filosofen Déscartes formulerer sin metodiske tvil, er det på bakgrunn av hans erfaring med naturvitenskapelig tenkning. Betydningen av metoden kan kanskje begrunne modernitetsbegrepet stilling som epokebetegnelse. I metodebegrepet finns jo forbindelsen med modernitetens språkstamme, ”modus”.
Systematikken, kritikken og ”differensieringen” er metodens avleggere og helt avgjørende for vitenskapenes suksess. Til og med erfaringsfilosofenes urokkelige tilbakevisning av en medfødt fornuft, har det konsistent metodologiske over seg som har bidratt til rasjonalitetens suksess.
modernitetens grunnkode
Den norske sosiologen Dag Østerberg opererer i sin bok Om det moderne
med uttrykket, kulturell hovedkode. En slik hovedkode danner mønsteret i nåtidens vestlige kultur og består av tre elementer; det frie individet, fornuften og framskrittet. Det er tydelig at Østerberg vil være politisk konstruktiv, og han distanserer seg raskt fra det som er blitt den gjengse relative kulturforståelsen.
Østerberg tar seg bl.a. den frihet å fastsette modernitetens begynnelse til året 1740. Det gjør han dels for å unngå å bli konfrontert med alle de irrasjonelle fenomenene som tross alt dominerte århundrene der moderniteten bryter fram, og dels for å kunne definere det moderne opp mot Barokkens og Klassisismens tilbakeskuende prosjekter. Greit nok det, i 1740 blir ”den opplyste” Fredrik 2. konge i Preussen og moderniteten kan begynne. Eller som Østerberg ville ha sagt det: Omtrent ved dette tidspunkt begynner modernitetens grunnkode for alvor å dominere det sosiale og kulturelle livet i sentral-Europa.
Grunnkoden er fra nå av dominant og etterspurt, men ikke desto mindre kontinuerlig angrepet og utfordret av amoderne eller antimoderne kulturimpulser, ifølge Østerberg. Det politiske i Østerbergs fremstilling blir tydelig ved at hans grunnbegreper er ideologiske. Det moderne samfunnet må beskytte sin ideologiske overlegenhet mot reaksjonære og fornuftstridige utfordrere. Frigjøring og fornuft står ikke bare i motsetning til det mytiske og religiøse, men også til følelsene og ”det vitale”. Romantikkens uendelige lengsel etter en besjelet natur og geniale åpenbaringer er like selvfølgelig den store antimoderne impuls, til tross for at de opprørshungrende romantikere ble de første modernister og at framskritts- og utviklingstanken ble grundig eltet og videreført i romantikkens begrepsverden. Jeg vil imidlertid stille noen spørsmål ved Østerberg’s fortolkning av selve ”hovedkoden” i moderniteten:
1. La oss anta at vårt kulturelle grunnlag virkelig består av disse tre elementene, individuell frihet, fornuft og framskritt. Men hvorfor er denne grunnkoden moderne? Er det ikke slik at mange a- eller antimoderne krefter med like stor rett vil hevde at de er friheten, individets og framskrittets talsmenn?
2. Kan det tenkes at det frie individet kan utfolde seg under ”amoderne” vilkår, for eksempel vitalistiske eller religiøse, og unnslippe ugunstige bivirkninger av den rasjonelle moderniteten?
3. Kan det tenkes at den moderne fornuftens nytteideologi (grunnlaget for vår materielle velstand) har tilsidesatt eller overskygget fornuften om den mentale sunnhet og behovet for meningsbærende sammenhenger i tilværelsen.
4. Kan det tenkes at framskrittet ikke behøver å utgjøre en lineær bevegelse med
entydige, moderne (rasjonelle) prinsipper for framdrift? Kan det tenkes at nettopp brytningen, vekslingen og dialogen mellom moderne og amoderne impulser er helt nødvendig for at ikke framskrittet skal ”gå av sporet”?
5. Er kanskje ikke den hypotetisk-deduktive metoden, vitenskapens dominerende framdriftsprinsipp, det beste eksempel på at et amoderne utgangspunkt, hypotesen, etterprøves av moderne metoder og i sin tur danner grunnlaget for nye amoderne spekulasjoner?
Dag Østerberg antyder selv hvordan en slik dialektisk veksling kan være funksjonell på kulturplanet: ”Kristendommen kan tjene den moderne kultur ved å gi rom for lengselen etter det irrasjonelle, altså være funksjonell ved å være dysfunksjonell,” skriver han. Om den amoderne Hermann Hesse’s Glassperlespill heter det at ”..fornuftens begrep er utvidet ut over sin moderne betydning”.
Hvis vi griper denne tankegangen, vil vi kunne betrakte strømmen av alternative tenkemåter som en utvidelse av fornuftsbegrepet: Den økologiske fornuften trenger seg fram som det store korrektivet til den tradisjonelle ”antroposentrismen”, som setter mennesket i sentrum. Den store alternativbevegelsen har sterke forbindelser til økologisk tankegang og avslører at skolemedisinens rasjonalisme ikke oppfanger menneskets behov for en helhetlig, mental og fysisk terapi. Interessen for Østens tanker om intellektets undertrykkende rolle, kompletteres av fokuset på det sensuelle og på kognitive innslag i følelsene.
Slike nye fornuftstrategier oppfatter seg selv, og blir oppfattet utenfra, som antimoderne, selv om Østerberg vil hevde at for eksempel økologi er moderne hvis den tjener framskrittet. Men dermed skjermer han sin modernitetsoppfatning i et selvbekreftende grep, tautologien. Et mer ”fornuftig” synspunkt vil være at mange amoderne reaksjoner avdekker dilemmaer og paradokser ved modernitetens framskrittsoppfatning, og at denne dynamiske dialogen bygger på framskrittsvennlig bevissthet:
Et skritt til siden (eller tilbake) kan like gjerne være et skritt den riktige veien!
metafysikk eller bare viljen til det gode?
Men skrittet framover er problematisk på flere måter. Er ikke selve framskrittstanken en amoderne tanke? Går det an å hevde ideen om framskrittet uten å bli sugd inn i det store teleologiske universet, besvangret av Gud og utlagt til minste detalj av Hegel og Marx og en drøss andre moderne evolusjonister? Kan tanken om framskrittet bli for ambisiøs for den rene moderniteten?
Jeg har allerede vært inne på at filosofen Hegel turnerte frihetens problem i bevissthetsperspektivet. Historien virkeliggjør friheten i sin målrettede utvikling mot stadig større bevissthet og selvforståelse. Teleologien utelukker altså ikke friheten. Det samme vil antakelig en religiøst troende fortelle: det er overbevisningen og bevisstheten om Guds universelle frelsesplan som gjør mennesket fritt. Dette frihetsbegrepet er interessant, siden friheten i siste instans er eksistensiell. Den lar seg ikke spore i kausale termer, men slikt er ikke akseptabelt for den moderne fornuften. Akseptabel er heller ikke forutsigelsen om at målet allerede er innbakt i premissene. Det vil si at modernitetskritikeren vil hevde at moderniteten nettopp er teleologiens, metafysikkens og de selvforklarende systemers tidsalder. Men det vil ikke Dag Østerberg være med på. Han vil fri seg fra den historiske koblingen til begrepet, han vil rense det moderne og gjøre det til en ideell fordring.
Det er vanskelig å balansere individ, kulturelt mønster, framskritt og utvikling uten å infiseres av teleologi og organiske metaforer. Konklusjonen må likevel bli at Østerbergs modernitet beveger seg fra troen på framskrittet til bare å ville framskrittet. Framskrittstro blir framskrittsoptimisme og framskrittsvilje. Men det moderne er framdeles veien og målet: Det godes idé er den rene modernitet.
post modernitus?
Kan vi så komme bak eller etter noe som er moderne? Nei, men vi kan komme etter det som var moderne. Når vi gjør det er vi fremdeles moderne, men moderne på en annen måte, eksempelvis via post-sein-trans eller andre prefikser. I så tilfelle må vi forlate hovedkoder og andre kulturelle retningsgivere. Den såkalte postmoderne tenkningen lever sitt liv i dette semantiske sammensurium framkalt av modernitetsbegrepets paradokser. Modernitetspatrioten Østerberg manøvrerer for øvrig kløktig ut på siden av problemet ved å hevde at det postmoderne ikke avløser, men bare opponerer mot det moderne idealet. Det moderne vil være moderne for all framtid, innelukket i sin selvbekreftende hermeneutikk.
Men like velvillige overfor modernitetens muligheter har ikke postmodernismens egne sivilisasjonskritikere unt seg å være. Idéhistoriker Trond Berg Eriksen ga uttrykk for en energisk ”drep det moderne”- holdning. ”Moderniteten er besatt av tvangstanker om kontroll og regulering og har Stalin som forbilde,” skrev han i Samtiden. ”[Den er] mytologisk i sine illusjoner om utvikling, fremskritt og sosial rettferdighet.” Og i sin bok om Nietzsche: ”Moderniteten representerer alle de verdier som det postmoderne er i ferd med å rasere.”
Det er først og fremst myten om framskrittet og fornuftsoptimismen postmodernistene vil til livs. Framskrittsfilosofien er en ideologisk metaforestilling som innrammer vår vestlige måte å tenke historien på, hevder de. I grunnen er alle kulturelle og sosiale sammenhenger forskjellige slags spill som definerer sine egne spilleregler. Vitenskapen og metoden er livsanskuelser på samme måte som religion og ideologier er det. Isteden for opplysningens ambisjoner om erobring av naturen, avskaffelse av fattigdom og nød og frigjøring fra dogmer, setter posttenkerne nye ufriheter i fokus. Menneskene og deres relasjoner er underlagt mentale prosesser og føringer som ikke er synlige på overflaten. Ja, selve personligheten blir utsatt for en kompromissløs demaskering som i samme &