Hva er populisme – hvem er populist?

Publisert i Nytt Norsk Tidsskrift 2004 under overskriften: “Populismen og Tidsånden”

den herredømmefulle dialogen

Hvor kommer den dunkle kraften fra – den som får respektable mennesker med individuell smak til å elske kjøkkenbordet til Arne Jacobsen, men hive det på loftet med en samme individuelle avsmak nøyaktig 15 år etterpå, det vil si, samtidig med alle andre? Jo, den stammer fra toneangivende smaksdommere som dominerer vår hverdag, vil de fleste si. Men hvorfor blir noen smaksdommere toneangivende? I mangel av et bedre svar har vi lansert begrepet om Tidsånden – det skjulte aggregatet som gir fornuften ideologisk ladning. Det betyr at argumenter og smakspreferanser vil ha vekslende gjennomslagskraft i takt med den kulturelle resonansen som de er omgitt av. Tidsånden handler jo ikke lenger om det evige framskrittet eller fornuftens gradvise seier i historien. Den handler om det forunderlige som skjer når den kulturelle samstemmigheten blir overordnet argumentets og moralens kraft.

 

I lys av Tidsåndens innflytelse blir den tyske fornuftsfilosofen Habermas’ forestilling om den ”herredømmerfrie dialogen” (det beste argumentets gyldighet) ganske begrenset. Det er fordi argumentets verdi ikke er identisk med påvirkningskraften det har. Hvis et argument eller et verdisyn skal bli oppfattet som gyldig, må det skape en gjenklang i offentligheten. Dersom det ikke skaper gjenklang eller gjenkjennelse, blir det heller ikke ”hørt”, dvs. godkjent. Med andre ord: Om du vil nå fram med det du har på hjertet, bør du helst ha Tidsåndens underskrift.

 

kampen om begrepene

Slik er det også med ord og begreper. De vil skifte farge, betydningsinnhold og verdi alt etter hva slags bakgrunn de trer fram mot. Eksempelvis var ”massene” eller ”folket”, i sin tid ensbetydende med frigjøring, rettferdighet og fornuft. Etter at den kommunistiske frigjøringsbevegelsen hadde avslørt sine destruktive sider, ble forestillingen om massenes revolusjonære kraft transformert til en dystopi. Massene og massenes psyke ble igjen synonymt med vulgære motiver og utilslørt opportunisme. I Norge vokste det fram en velutdannet middelklasse som så et motsetningsforhold mellom sin nye kulturelle posisjon og den lavere massepsyken som fikk navnet populisme. Med populismebegrepet kunne Tidsånden nå stigmatisere utidig kritikk ”nedenfra”, til tross for at det lå viktige kritiske perspektiver og handlingsmuligheter i den populistiske tradisjonen.

 På 50-tallet oppdaget sosiologene at det var tydelige sammenhenger mellom den rådende politiske dagsorden og den generelle holdningen til ”folket”.

Da nordlendingen Ottar Brox svingte seg på det mest ideologiske i 70-åras politiske medvind, var det desentralisering og lokale verdier som dominerte det politiske og intellektuelle livet, og finansminister Per Kleppe måtte skrive lange forklaringer i Syn og Segn om ”kvifor han ikkje var populist”. Det var den gang termen ”folket” var ensbetydende med legemliggjøringen av historiens iboende drivkrefter og innehaverskapet til den allmenne rettferdighetssans. For 25 år siden var populisme et honnørord i det politiske Norge

 

Dagens dannede og udannede oppfatning av populismebegrepet avslører andre ideologiske preferanser. Diskrediteringen av ordet har gått i takt med den generelle nedvurderingen av folkelig fellesskap, distriktspolitikk og aksjoner fra grasrota. Sentralisering og urbanitet er nye stikkord for et samfunn som orienterer seg mot høyteknologi og elitære miljøer. Samtidig har utviklingen i forbrukersamfunnet bygd opp under forestillingen om at folket er en bevisstløs konsumentgruppe uten vilje til kvalitet eller evne til kritikk. En slik umælende massekonsument kan, og må, fores med kjøpesenterjuggel og trash-TV. Massene trenger brød og sirkus, og noen må altså sørge for at de får det, er låten fra kyniske markedsspekulanter. Altså har det en gang så revolusjonære folket, latt seg degradere til en vegeterende forbruksorganisme, hvor kjendispresse, pervo-TV og en absurd fotballinteresse utgjør det viktigste næringsopptaket. Populismen har, parallelt med dette, måttet ta til takke som en sekkebetegnelse på aktiviteter eller holdninger som etter sigende bør være av en høyst tvilsom karakter.

 

I den tabloide offentligheten betyr populisme en vulgær og opportunistisk rasjonalitet – en forsimplet fornuft. Men er det ikke nettopp denne forsimplede fornuften som mediekapitalismen etterstreber og livnærer seg fra? Det er vel ganske åpenbart at det opportunistiske og spekulative gir en bedre karakteristikk av den tabloide offentligheten selv, enn den folkelige karakterbristen det er ment å skulle ramme? Finurlig nok, har populismebegrepet blitt et lettkjøpt offer for vulgærpopulistisk propaganda.

 

  • hva er populisme?

 De varierende oppfatningene av begrepet populisme ligger innbakt i vårt motsetningsfulle forhold til massene. Ved å undersøke en del språk– og kulturhistoriske forutsetninger for populismen, kan vi forstå den ambivalensen bedre. Opphavet til begrepet kan vi nemlig plassere i en negativ og en positiv kategori:

 

Det negative har direkte med populismens ordstamme å gjøre. Det latinske populus stammer fra verbet populor som faktisk betyr å plyndre eller å ødelegge. Fordi vold og styrke var krigersamfunnets dominerende realitetsprinsipp, er det naturlig at begrepet populus var eslet til å framheve det potente og virile og den sterkestes naturlige rett til å herske. En annen nyanse kan ha vært myntet på folkemengdene som fulgte krigerne på erobringstokter. De skaffet seg et livsopphold ved å plyndre de som var beseiret. Våre ord pøbel og pøbelvelde er fjerne slektninger av denne opprinnelige betydningen. Begrepet folkelig har dessuten røtter i det latinske vulgus (masse) med sine avledninger til vulgær, simpel, smakløs og udannet. Filosofen Ortega y Gasset’s angrep på massekulturen i det forrige århundret, samt vår generelle frykt for pøbelen, føyer seg inn i dette bildet: En dyp skepsis til villskapen, kynismen og det ukontrollerbare gemyttet som kjennetegner det som ikke er eltet av kultur. Det er gjennom dannelse at individet kan tre fram som et selvstendig tenkende vesen atskilt fra massen, vulgus. Og øverst i hierarkiet av frie individer befinner eliten seg.

 

Den positive historiske forutsetningen finner vi opprinnelsen til (som så mye annet) i den greske antikken. Sokrates spaserte jo omkring og proklamerte at han intet visste. Hans misjon var rett og slett å frigjøre den visdom som alle mennesker bærer på uten egentlig å vite det. Sokrates lære ligner på gnostikernes gjenkjennelse av en guddommelige gnist i hvert enkelt menneske, men handler altså om en medfødt forstandighet som kan forløses hos alle. Den mer ambisiøse systembyggeren Aristoteles gikk mer systematisk til verks. Han lanserte blant annet begrepet koine aisthesis (common sense) som han mente var en allmennmenneskelig erkjennelsesform som forener og ”myndiggjør” sansene.

 

Aristoteles fellessans inspirerte siden romerne til det latinske begrepet ”sensus communis”, som for statsmannen Cicero betyr ”det som har allmenn tilslutning” eller er allment akseptert.. På 16-1700tallet fikk dette begrepet ny aktualitet som betegnelse på en allmenn vurderingsevne eller dømmekraft. Især for den franske filosofen og barneoppdrageren Rousseau (som dagens tidsånd, symptomatisk nok, har lite til overs for), ble den ubesmittede fornuft, allmennviljen, en ledende drivkraft som samfunnsbyggerne måtte rette seg etter. 1500-tallsfilosofen Thomas Hobbes fortelling om en driftenes «naturtilstand», en alles kamp mot alle, utelukker derimot at mennesket skulle være utstyrt med en grunnleggende fornuftssans. Hobbes mener at samfunnets lover og sanksjoner oppsto på grunn av ren og praktisk nødvendighet (nytte). Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om hvor fornuften, som innser dette nødvendige, stammer fra, men i stedet for å rote seg inn i en diskusjon hvor utgangen er bestemt av premisser vi ikke kan enes om, skal jeg nå nøye meg med å fastslå følgende: Det klare positive fundamentet for populistisk tenkning stammer fra den Sokratiske overbevisningen om at det fins en grunnleggende innsikt og forstandighet hos alle mennesker. Det vil si mennesker som er ubesmittet av formalisme, og som er uavhengige av rådende forestillinger i samfunnet.

 

Selve betegnelsen ”populisme” stammer fra Russland i slutten av det 19. århundre. Inspirert, blant annet, av den jødiske dissidenten Alexander Hertzen, dro intellektuelle og studenter fra St. Petersburg og andre byer ut på landsbygda for å støtte lokale bondeopprør mot staten. ” To the people ! There is your place, you exiles from the seats of learning” skrev Hertzen fra sitt eksil i London. Han var sterkt mistroisk til det liberale statsvesenet med sitt enorme byråkrati og hang til finurlig teori og formalisme. I tråd med samtidens nasjonalromantiske strømninger, så han den russiske bonden og hans naturlige livsstil som idealbildet for samfunnslivet. Bøndene hadde dessuten opprettet landsbyråd og kollektive sammenslutninger og denne organiseringsevnen appellerte til Hertzen. Det russiske ordet Narod (folk) som vi finner igjen i betegnelsene Narodnichestvo og Narodniki er sannsynligvis opprinnelsen til våre dagers populisme og populist.

 

Allerede Narodnikiene fikk smake den latente motsetningen som ligger i forholdet mellom en folkebevegelse og dens støttespillere av intellektuelle. Intelligentsiaen fra byene ville gjerne se resultater av sitt engasjement og ble etter hvert voldelig orientert. Men bøndene var ikke så lett å få med på den revolusjonære linja. Opprøret endte med at unge voldsfanatikere organiserte seg i små terrorgrupper som grep til bomber og politiske attentater. Det er lett å se parallellene til studentopprørene i 1970-åra som også prøvde å mobilisere folket til beste for seg selv i en væpna revolusjon. Da ikke det lyktes, fikk vi en desperat reaksjon i form av rød terror fra forvridde idealister.

 

Den amerikanske bonderadikalismen vokste fram på samme tid og måte som i Russland. I flere stater i Midtvesten skapte bøndene kooperative allianser som minnet om de russiske. The People’s Party var et radikalt bondeparti som oppstod pga. den økonomiske krisen på landsbygda etter borgerkrigen. Historisk sett er den amerikanske populismen en kombinasjon av antielitisme og sterke pietistiske tradisjoner. Men samtidig framhever historikerne dannelsen av The People’s Party etter borgerkrigen i 1867 som den første ansatsen til en demokratisering av amerikansk politikk.

ny populisme

I nittenhundretallets Amerika ble populismebegrepet farget av reaksjonære og rasistiske synspunkter. Den kontroversielle George Wallace ble aldri president, men Ronald Reagan var et yndet objekt for antipopulistisk harselas. Han ble anklaget for å være dum siden han ikke hadde en intellektuell bakgrunn. Det samme argumentet kjenner vi igjen fra omtalen av ledere for de nye høyrepopulistiske bevegelsene i Europa.

 

Fellesnevneren for de europeiske strømningene var skepsisen mot byråkratiet som dominerte de sosialdemokratiske velferdsstatene. ”Nypopulistenes” mest provoserende trekk var likevel den sterke motstanden mot innvandring og utenlandsk arbeidskraft, noe som resulterte i åpenlyse rasistiske aksjoner. I land som Belgia og Sveits var imidlertid fokuseringen på det etniske konsentrert om retten til å markere lokal skikk overfor en dominerende politisk kultur (EU). Denne lokale motstanden kunne like gjerne vært karakterisert som populisme, noe som understreker problemet med å avgrense populismen mot en positiv demokratisk mangfoldighet.

 

Slagsiden ved bruken av populismebegrepet er tydeligst i forhold til det nye politiske venstre som vokste ut av studentopprøret i 1968. Den nye venstrebevegelsen representerte miljøbevissthet, studentrettigheter, feminisme og andre positive paroler. Og det gjorde den med såkalt grasrotpolitikk og mobilisering av lokale aktivister. Kritikken av byråkrati, korrupsjon og hemmelige tjenester resulterte i sterk misnøye med de store partiorganisasjonene. Folkets vilje og direkte inntreden i politikken skulle sikres ved lokal aksjonering og proletarisering av intellektuelle.

 

Det er ikke særlig tvil om at vendingen fra den institusjonelle politikken mot direkte aksjon på grasrota godt kan karakteriseres som populisme. Men vi kaller likevel grasrotfilosofien fra venstre for radikal politikk, mens populismebegrepet har blitt hengende ved den parallelle bølgen fra ytre høyre.

 

er populisme en ideologi?

Samfunnsviterne later i utgangspunktet til å være mistroiske overfor den type erkjennelse og engasjement som lever utenfor institusjonene. De framstiller gjerne populismen som negative manifestasjoner av formløs folkelig mobilisering og mangel på institusjonell gjennomslagskraft. I følge den engelske forskeren Paul Taggart er grunnen til dette at populismen mangler kjerneverdier. Populismen er ingen ideologi, men ”bare pragmatiske reaksjoner på kriser i samfunnet” mener han. Men hvorfor kritisere mangelen på ideologi hvis det spesifikt populistiske er ”pragmatiske reaksjoner” på problemer og kriser i samfunnet?

En del av forklaringen på slik slagside i debatten om populismen kan skyldes det faktum at begrepet stort sett representerer karakteristikker utenfra. Jeg lar meg derfor friste til følgende spissformulering: Populisme i dag er stort sett en merkelapp som folk sorterer sine fordommer etter, for deretter å kritisere for ikke å være en konsistent ideologi. Taggart sier ganske slående som et ufrivillig apropos til dette: ”En helt nødvendig del av det å være populist er å ikke se denne merkelappen som negativ”.

 

Jeg mener likevel vi kan snakke om en slags kjerne i populismen: Aller mest tydelig er det sterke ønsket om å avsløre institusjonell villfarelse og strukturell makt. Uviljen mot byråkrati og intellektuelle, gjenspeiler følelsen av at en alminnelig klokskap mangler i systemverdenens logikk. – From common people come common sence, heter det. Det grunnleggende kravet om likeframhet kombinert med tiltroen til et latent visdoms- og aksjonspotensial utenfor institusjonene, er populistiske kjerneverdier. Populismen består ikke av et sett politiske visjoner (som liberalismen eller kommunismen), men mer av et aksjonspotensial mot strukturell og sentral makt.

 

Private og samfunnsmessige erfaringer tilsier imidlertid at ensidighet og overforenkling utgjør baksiden av den alminnelige fornuftens medalje. Og ensidighet fremmer såkalte dikotomiske fremstillinger av virkeligheten. Det vil si opplagte valg mellom ytterligheter. Den karismatiske lederpersonligheten gjør bruk av dikotomier når han overbyr rasjonell argumentasjon med overforenklede modeller, gjerne dandert i sentimentale symbolske vendinger. Men at dette skulle være et spesifikt populistisk trekk i motsetning til en generell beskrivelse av maktens og retorikkens logikk, er neppe riktig. Jeg vil heller si at det eksemplifiserer problemet med å knytte populismen til en forestilling om massene som overlegne eller fiendtlige til all elitær, autoritativ virksomhet. Vi trenger bare å vende tilbake til de første populister i Russland og den påfølgende revolusjonære sosialismen for å illustrere poenget om at det finns et gjensidig avhengighetsforhold mellom eliten og det folkegrunnlag den er inspirert av, og som den i sin tur er utsett til å inspirere. Hvordan denne utvekslingen av kraft og ideer skal organiseres i praktisk handling blir deretter politikkens viktigste oppgave.

 

Den sterkeste kritikken som rettes mot populismen gjelder derfor det Taggart kaller fiendskap til all representativ politikk, og de problemer dette skaper for å etablere levedyktige politiske alternativ. Det skyldes de selvbegrensende dilemmaene som oppstår når populismen må forholde seg til institusjoner som den i utgangspunktet kritiserer. Populistpartier karakteriseres oftest som protestpartier. Motviljen mot politikk avslører den underforståtte erkjennelsen av, at befatning med representativt demokrati vil bryte ned populismens egenart.

Hannah Arendt og hennes ”populisme”

Det finns et påfallende slektskap mellom den populistiske uviljen mot institusjonalisering og den politiske kritikken filosofen Hannah Arendt retter mot det representative demokratiet. Der folk flest ser representasjon som demokratiets funksjonsprinsipp beskriver Arendt fundamentale begrensninger. Representasjon er ikke annet enn selvopprettholdelse og selvinteresse påstår hun. I den representative politikken blir styringsmuligheten overtatt av en liten privilegert klasse som samhandler med andre innflytelsesrike samfunnsaktører. Et system som i realiteten innebærer at store deler av befolkningen ikke aktivt deltar i det politiske liv, gir oss ingen mulighet til å virkeliggjøre det offentlige frihetlige rommet.

 

Som bakgrunn for disse tankene ligger Hannah Arendt’s interesse for begrepene handling og revolusjon. ”Revolusjonen” er den eneste politiske handling som konfronterer oss med menneskets mulighet til å realisere sin frihet, mener hun. Dette er i tråd med det eksistensialistiske kravet om å skape det menneskelige. Politikk kan bare bestå i en kontinuerlig prøving og omveltning av etablerte verdier. Selv om revolusjon i denne betydningen ikke er synonym med de historiske revolusjoners voldsomheter, er likevel kjernen i disse historiske hendelsene forbilder for politisk handling. I det politiske rommet må det herske en balanse mellom individualisme og anarki på den ene siden og representative institusjoner på den andre. Hensikten med spontane politiske handlinger er hele tiden å gjenerobre den handlingsfriheten som institusjoner og byråkrati i sitt vesen er dømt til å undertrykke. Flokkens tilpasningskrefter må hele tiden utfordres av anarkistisk friksjon.

 

Som de fleste opprørere før henne, møter også Hannah Arendt følgende paradoks: En aktiv revolusjonær strategi støter sammen med et funksjonelt krav om demokratisk kontroll via institusjoner. Er det mulig å institusjonalisere en permanent revolusjon? Sjøl ville jeg være tilbøyelig til å si et klart nei, fordi det ville innebære at flokken gjorde ideen til sin, og i det samme øyeblikket umuliggjorde den – slik som da kulturrevolusjonen i Kina ble et redskap for terror, eller da modernismens hegemoni i kunsten gjorde opprøret til den lydiges kunst. Men Hannah Arendt var mer optimistisk og konstruktiv, i alle fall politisk: I sitt forslag til en strategi griper hun til forbilder som minner om de første russiske populister og deres rådsdemokrati. Det er for øvrig det samme rådsdemokratiet samfunnsforsker Taggart fremstiller som arketypen for populistpolitisk begrensning. Men Arendt mener at borgerrådene er mer demokratiske enn det tradisjonelle partisystemet. I rådene kan enhver borger aktivt og direkte ytre seg om statens anliggender. Dessuten skal rådsmedlemmer ikke velges ut fra program, ideologi eller partitilhørighet, men ut fra personlige egenskaper og direkte engasjement i enkeltsaker. Den anarkistiske dimensjonen ville motvirke massenes tilpasningsbehov, mente hun.

 

Hannah Arendts politiske tanker inneholder helt opplagt den samme antiinstitusjonelle tendensen som preger populismen. Jeg har gjort denne referansen til hennes politiske filosofi, ikke for å intellektualisere eller melde henne inn i FRP, men for benytte meg av hennes troverdighet hos respektable mennesker. Kanskje noen vil se at deres klassifisering av massepsyken som populisme, beror på en vulgarisering av et legitimt politisk og etisk perspektiv?

 

liberalismekritikk

Arendt’s sterke liberalisme-kritikk er også på flere måter sammenfallende med uttrykte populistiske synspunkter. Arendt kritiserer liberalismen for å være en kamp mellom individuelle særinteresser, i motsetning til en ideologi som ser menneskelig fellesskap som et mål i seg selv. Gjennom den liberalistiske modellen har det moderne samfunnet utviklet seg til et produksjonsanliggende som ikke tilbyr noen overordnet mening utover det rent instrumentelle eller nyttige.

Lignende tanker har kommet til uttrykk i det radikale amerikanske tidsskriftet Telos. Der prøver de å revitalisere populismen som en progressiv politisk kraft, bl.a. ved å bruke den som utgangspunkt for en strategi mot nyliberalismen. Folkene bak Telos knytter liberalismens herredømme til den nye klassen av profesjonelle eliter som har grodd fram sammen med de nye teknologiene. Problemet er at disse elitene ikke lenger kommuniserer med store deler av middel- og arbeiderklassebefolkningen. For å møte denne utfordringen ønsker Telos å stimulere lokalpolitikken der det er størst muligheter for å mobilisere et individuelt engasjement. På samme måte som Hannah Arendt vil de gjøre politikken til et frigjørende prosjekt for individet.

 

4 teser om populisme i sin opprinnelige positive forstand:

 

  1. Overbevisningen om at det fins konstruktive krefter utenfor (nedenfor) de elitære kunnskaps- og teknologisentrene, og en oppvurdering av lokal aksjonisme.

 

  1. Utfordringen av alle ”institusjoner” i vid forstand. Det vil si den konsensus i samfunnet som fører til maktovergrep, strukturelt og konkret.

 

  1. Overbevisningen om at det fins en felles moral, en felles interesse, og en felles sivil ulydighet mellom ”eliter” på forskjellige nivåer i samfunnet.

 

  1. Troen på en dimensjon i den politiske kulturen som unndrar seg institusjonellformalisering og makt, men som gir legitimitet til viktige systemkritiske posisjoner.

 

·     hvem er populist?

 

I en omtale av Naomi Klein’s berømte bok No Logo skrev en anmelder: ”Klein samler trådene i det som for mange fortsatt bare ser ut som et ukoordinert og pøbelaktig opprør mot kapitalmakt og multinasjonale konserner, og viser oss hvorfor denne motstanden øker, og hva som allerede er oppnådd ”. Den røntgenklarsynte Neil Postman har i boka om kulturens kapitulasjon for teknologien, Teknopolis, gitt oss en glimrende bakgrunn for å forstå denne reaksjonen. Han hevder at det symbiotiske forholdet mellom naturvitenskap/teknologi og liberalisme/modernitet, la grunnlaget for en uforbeholden tillit til Teknopolis. Den strømlinjeformede materialismen skaper en kultur uten moralsk fundament og har satt i gang en ukontrollert vekst som er en trussel mot selve livskilden for alle mennesker, skriver han.

 

Opprøret mot dette gjennomgripende modernitetsfenomenet kjenner vi best gjennom bevegelser som Attack, Bellona og mange andre geriljainspirerte grupper. Disse gruppene er nok stimulert av intellektuelle forbilder og pådrivere, men aksjonen og massemobiliseringen kommer fra bånn, fra grassrota, gjerne ukoordinert og pøbelaktig. Det er ganske påfallende hvordan et slikt skjema er en ren blåkopi av det vi kan kalle en populistisk modell eller strategi.

 

Andre antimoderne reaksjoner i Vesten har ikke den samme aksjonistiske karakteren og den samme aksept hos det kritiske establishment. En av disse er den såkalte alternativbevegelsen som har fanget opp et dypt ubehag i forhold til moderne medisin. Det er ikke bare redselen for gifter og genmanipulasjon, men like mye mangelen på menneskelighet i det kliniske systemet som skaper frustrasjon og behov for nytenking. De alternative metodene er omdiskuterte, men det grunnleggende budskap skulle være klart: – Vi må beskytte oss mot moderniteten fordi dens destruktive potensial ikke er erkjent av elitene som representerer den. En bred, folkelig systemkritikk er i ferd med å bre seg oppover i samfunnshierarkiene. Det er selve Teknopolis som utfordres til selvransakelse.

 

uavhengighet

Kulturell friksjon av denne typen gir oss antakelig en nøkkel til populismens kjerne. Filosofen John R. Searle, som er en autoritet innenfor emnet kunstig intelligens, kritiserer den arrogante naiviteten hos teknologene på denne måten:

”Deres trossetninger sitter dypt og de tenker innenfor sine egne systemer. Intuitivt svarer de systemisk. Det gjør ikke mannen i gata. ”

 

 

Selv om mannen i gata er en mangslungen og motsigelsesfylt person som ikke bør forveksles med massene, er han vel ikke helt representativ verken for Olav Thon, Kjell Røkke eller RimiHagen. Det faktum at disse framgangsrike bedriftslederne ikke har noen formell, høyere utdannelse, og at nettopp denne mangelen gjør dem i stand til å tenke annerledes, illustrerer likevel Searle’s poeng. Det gjør også den originale oppfinneren Torfinn Johnsen fra Trondheim. Han har gjort en banebrytende forskning på forskjellige ”membraner” som kan sprøytes på dyrkningsjord. Membranene kan tilpasses forkjellige temperaturer og klima, og deres funksjon er å minske vannfordampningen i varme strøk. Torfinn Johnsen er ”ulærd” og uten noe institusjonelt nettverk å støtte seg til. Derfor har han møtt mye motstand og uforstand i forbindelse med sitt banebrytende arbeid. Han har imidlertid greid å skaffe seg en forbundsfelle i landbruksministeren i Nigeria(!) som har igangsatt vellykkede forsøk med Johnsens membraner. Nå ser det imidlertid ut til at ”systemverdenen” i Norge også har fått øynene opp for dette betydningsfulle bidraget til løsning av klimakrisen.

 

Lee Smolin, heter en ledende amerikansk fysiker som etterlyser visjonære forskere innen teoretisk fysikk. Han mener at systemverdenen er enda mer ugjennomtrengelig i dag enn den var for 50 år siden. Dagens fremste forskere er briljante akademikere som tenker innen etablerte rammer (de fleste godtar for eksempel den populære ”strengteorien” uten å stille spørsmål ved den), mener Smolin. Vi trenger folk som er i stand til å tenke annerledes, og det er ikke et spørsmål om hjernekapasitet. Problemet er at det akademiske systemet ikke fanger opp slike originale tenkere. ”Om Einstein i sin tid hadde vansker med å få en akademisk stilling, ville han vært sjanseløs i dag”, sier Smolin.

 

 

For noen år siden ble det en del oppmerksomhet om en doktoravhandling i sosiologi som fortalte oss at det egentlig var sunt for småungene å slå seg litt når de lekte med hverandre. Konklusjonen var at småbarnsforeldre ikke bør være for overbeskyttende. Dette var nok en lettelse for sosiologene, men for den jevne foreldrefornuften kom det neppe som en bombe.

Den jevne foreldrefornuften er, som vi alle forstår, bare en variant av åpenhjertighetens befriende rasjonalitet.

 

En liknende åpenhjertighet var å oppdrive i en enquête i Aftenposten. Her fikk vi lese om enkefru Turid Jørgensen som har drevet en konfesjonsforretning i Pilestredet siden 1950. Nå må hun legge ned butikken (”det er synd at forretningen blir borte; hos de store kjedene finns nesten ingen ting for oss eldre”). Hun skal svare på spørsmål om fjernsynstilbudet i helgene og hun målfører sine oppfatninger med utilslørte a-endinger fra østkant-Oslo. Fru Jørgensen har verken hovedfag i sosiologi eller statistisk materiale som kan belegge synspunktene, men en fundamental allmennsikkerhet er åpenbar: ”Den engelske serien på NRK på lørdager, hva heter den? Har de begynt med noe i TV så holder de på i det uendelige. Det er uendelig kjedelig. De som jeg kjenner liker best å se teater på TV. Vi eldre kommer vårs jo ikke i teatret. Å gå i byen om kvelden er livsfarlig, samma hva politiet sier. Og all musikken er for masete. Det er helt misforstått. I helgene ser ikke ungdom på fjernsyn. De gidder ikke eller har ikke tid. Det er det vi som gjør. Når man passerer de 80 er det ikke så mye å ta seg til, så da blir det gjerne TV. Men ikke for meg, jeg leser heller aviser. All tullemusikken er for ungdom, ikke for vårs. Ungdom i dag tror de er verdens midtpunkt. Det er litt farlig.”

 

Her er enda et eksempel: NRK’s ”kulturkanal” P2, har i lengre tid hatt gående en programserie om filosofi og jazz(!). Den sympatiske programlederen Lars Nilsen har snart introdusert hele filosofihistorien for sitt lydhøre publikum, mens mediekjendis og tungetaler Knut Borge har levert et slags kontrapunkt med sine anekdoter fra jazzlivets høyder (og dybder). Dessuten har også systemverdenen vært representert, selv om bidragene fra fagfilosofene vel ikke helt har smeltet den jevne radiolytter. Det har heller ikke Knut Borge og hans jazzhighlights, som stort sett har fungert som en ”parallell diskurs” (og sikkert med trofaste fans), uten å bidra noe særlig til den filosofiske erkjennelsen. Men plutselig en dag, og i en sending fra jazzmetropolen New York, våkner Borge. Temaet er filosofen Erich Fromm, og hans kritiske kommentarer til amerikansk populærkultur. Systemverdenen har nettopp rukket å ramse opp en del av filosofens sentrale publikasjoner, da Borge melder sin tilstedeværelse med uvanlig ”trøkk” og insisterende engasjement:

”Jeg tror faktisk at denne gammeltyske Erich Fromm ikke ante hva han snakket om”, melder Borge. ”Han hadde ikke forstått hva amerikansk populærkultur, allerede på hans egen tid, betydde for amerikansk identitet og selvfølelse, og det at denne kulturen vokser fram sammen med en kommersiell industri ikke nødvendigvis betyr at den er falsk eller overfladisk!”

Deretter snudde den ferdigtygde diskursen om det kommersielle Amerika, og i stedet utspant det seg en engasjerende diskusjon hvor blant annet jazzhateren Adorno og andre sneversynte dogmatikere fikk så hatten passet. Endelig hadde Borge bidratt til den filosofiske samtalen, og det på en måte som alltid er fruktbar: ved å bryte inn i en dannet diskusjon med en åpenhjertig forstandighet, ufordervet av den lærde forutsigbarhet.

 

Jo, ekspertene hemmes av sine systemer, politikerne hemmes av sine institusjonelle begrensninger og de intellektuelle av den til enhver tid dominerende diskursen. Individualistenes visdom og den frimodige kritikken fra folkedypet skyldes i stor grad den frigjørende uavhengigheten av slike formelle predisposisjoner. Selvsensur og rettroenhet blir ikke så viktig når man slipper å forholde seg til middelstandens raffinerte verdihierarkier.

Selv de som er opptatt av å beskytte det politiske systemet mot anarkistisk kultur, innrømmer at populismen har en berettigelse som et redskap til å måle sunnheten i det samme systemet. Mer positivt vil jeg hevde at populisme egentlig er en overbevisning om at en viktig korreksjon av strukturell (ikke åpenbar) makt, kan mobiliseres utenfor institusjonene. Det kan faktisk være slik at de ypperste intellektuelle fritenkere gjenspeiler en tone eller tendens på grunnplanet i samfunnet. ”Voltaire’s kritikk var en akademisk utgave av småfolks opposisjon i en ekte og ureflektert fromhets navn,” skriver Trond Berg Eriksen – ikke uten en viss elitær arroganse. Men denne parallelliteten er nok grunnlaget for den historiske alliansen mellom intellektuelle eliter og ”folket” i revolusjonære tider.

 

elite og masse

Enhver systemkorreksjon vil uten tvil inneholde ansatser til organisering og fraksjonsdannelse, men å institusjonalisere kritikk som i sitt vesen er situasjonsbetinget og dynamisk, er det samme som å frasi seg de kritiske perspektivene. Det er selvfølgelig heller ikke sånn at uavhengighet og mangel på bindinger i seg selv kan framkalle en kritisk bevissthet. Amerikanernes begrep silent majority antyder at dyd og visdom er et generelt karaktertrekk ved den tause, folkelige kulturen. Det er nok like lite riktig som at dyden skulle være et karaktertrekk ved høyborgerlige eller intellektuelle kulturer. Jeg tror heller at vi kan snakke om en silent minority: om at spesielle begavelser – sensible, åpne og reflekterende – eksisterer som små øyer av bevissthet i hvilket som helst lag av samfunnet; hos høy eller lav, utdannet eller selvlært, urban eller landsens.

 

Vi må altså la vær å sette likhetstegn mellom elite, formell dannelse og institusjonell posisjon. ”Eliten” må vi lete etter på alle nivåer i samfunnet. Den befinner seg ikke på toppen av et sosialt eller intellektuelt hierarki. Elitens kjerne er antiinstitusjonell (ukorrekt) i vid betydning. Hos den virkelige elite er erkjennelse, moral og liv helt sammenvevd. Eliten er innenfrastyrt: Den gjør gode gjerninger uten å komme i avisen. Den formidler sine refleksjoner om samfunn og moral uten å la seg affisere av samtidens smaksdannere. Erfaringen har vist oss at en slik elitær livsstil ytterst sjelden lar seg kombinere med institusjonell suksess eller akademisk posisjonering.

 

I institusjonene dominerer nemlig masse(p)syken: en smidig mobilitet, en desinteressert aksept av det bestående eller rett og slett en utilslørt opportunisme. Derfor er ”massene” ikke lenger, og har heller aldri vært, synonyme med lavkultur og lønnsarbeid. Massene er i høyeste grad dominert av folk med kulturell kapital og bevissthet om språk og holdninger. De lavere samfunnsklassene er stort sett passive konsumenter, mens folk med høyere utdannelse eller høye inntekter i tillegg, er fanget av sosial streving og politisk konformitet. Middelstandens kombinasjon av materialisme og opplyst liksombevissthet er å ligne med en stivnet glasur på samfunnskaka. Glasuren består av et system av ideologiske klisjeer som antiautoritær, toleranse, ytringsfrihet, osv., begreper som er like velegnet til å begrunne det totalitære liberalistiske pøbelvelde; et pøbelvelde som vi helst vil reservere for Carl I. Hagen og hans FRP. Men er det så enkelt?

Carl I. Hagen og populismen

I forhold til populismebegrepets tvetydige opprinnelse, har vår tids maktkrefter hatt nytte av å framheve den negative tolkningen av ordet. Nemlig populisme som den lave fornuften, useriøs og opportunistisk. Men folks unisone karikering av populismen uttrykkes jo ofte i den vulgære logikken de helst vil reservere for populister. Derfor blir det relevant å stille spørsmålet om for eksempel Carl I. Hagen er (var) mer representativ for en vulgærpopulistisk holdning enn andre politikere og innflytelsesrike samfunnsaktører?

Her er noen synspunkter på Carl I. og hans forhold til populismen:

 

  1. Populisme som ideologi har aldri vært et uttalt grunnlag for Hagens politiske program. Populismen retter sin hovedkritikk mot det representative demokratiet og de konstitusjonelle formene. Carl I. Hagen er den representative politikkens varme forsvarer. Han framhever interesse for konstitusjonelle saker og er opptatt av de formelle retningslinjene i politikken.

 

  1. Hagen har blitt beskyldt for å søke popularitet før noe annet. ”Han rir på stemningsbølger for å få velgeroppslutning og personlig makt”, het det. Denne anklagen ble framsatt av det politiske establishment som representerer en fiffig symbiose av kulturradikalisme og beinhard markedstilpasning. Men hvis det er makt man vil ha, utsetter man seg vel neppe for maktens vrede? Det hadde vel vært mer hensiktsmessig med et medlemskap i Det Norske Arbeiderpartiet hvis det var karriere og posisjoner Hagen var ute etter. Innflytelsesrike pragmatikere har innsett dette, med hell, for lenge siden. Hagens vei til makten er atskillig mer uforutsigbar og strevsom.

 

  1. Som ultra markedsprofet er Hagen tidens og maktens talerør. Som mangeårig geriljakriger, stigmatisert som paria av det gode selskap, men støttet av en voksende opposisjon av frustrerte bygdeoriginaler og vanlige arbeidsfolk, er han idealist og revolusjonær. Hans vei mot politisk innflytelse bærer preg av en kompromissløs framvisning av upopulære standpunkter og en beundringsverdig evne til å tåle institusjonaliserte trakasserier. Her står han godt plantet i en progressiv politisk tradisjon – en tradisjon som er mer antikonform enn opportunistisk. Jo, her er han populist, men ikke vulgærpopulist.

 

  1. Hagen har representert en politisk mobilisering mot innvandring. Men har han virvlet opp et bunnfall av holdninger med rasistiske undertoner?

Selv om det uten tvil fins rasistiske holdninger i Norge, er de er nok marginale sammenliknet med den generelle forakten for svakhet eller redselen for det som er annerledes. Forfatteren Hans Magnus Enzenberger har rett når han beskriver Hagens funksjon som en ventil for oppladet frustrasjon i den politisk trykkokte innvandringsdebatten. Folk flest er opptatt av kriminalitet og kulturkollisjoner. Det er svært få som reagerer negativt på det hyggelige legeparet fra Sri Lanka med utdannelse og manerer. Rasismebegrepet er et etterslep fra imperialismen og er knyttet opp mot kolonitidens behov for å legitimere sine erobringer. Fremmedfrykt er et bedre ord nå. Klassekamp er også et dekkende utrykk for de sosiale kollisjonene mellom fattige innvandrere og bedrestilte nordmenn.

 

Mange håper likevel (innerst inne) at Hagen er rasist (innerst inne). I det perspektivet er vulgærpopulismen undertrykkende – en undertrykkelse som retter seg både mot pakistanere og Frp’ere. Rasisme er et kulturelt slagg, men Hagen er nok mest av alt en offerbukk for våre egne lummerheter.

 

  1. Hagen uttrykker seg i et direkte og ukomplisert språk. Sammen med inntrykket av et tilkjempet ideelt engasjement og sin outsiderposisjon, gir det ham stor politisk slagkraft. Det er greit å sortere dette kommunikasjonspotensialet som forførende populisme, men det dreier det seg vel mer om et allment karismatisk personlighetstrekk som kjennetegner politikere som har evne til å kommunisere (Gerhardsen, Finn Gustavsen).

 

Det er skrevet mye om den såkalte ”Frp-koden”. Mange føler et behov for å forstå den vellykkede strategien og de bevisste knepene som har ført partiet FrP fra ingenting til 25% velgeroppslutning på kort tid. Svaret på denne undringen er selvfølgelig at det ikke fins noen ”kode”, og at nettopp denne mangelen på verbal eller strategisk strømlinjeforming har appellert til velgere som er leie av politisk stuerein floskelsnakk.

 

  1. Hagen kritiseres likevel for å være svart-hvit i sine argumenter, han skaper enkle dikotomier for å få budskapet til å klinge. Bortsett fra at denne anklagen med fynd og klem kan rettes mot hver eneste levende eller død politiker i verdenshistorien og at all partipolitikk i overveiende grad er gjennomsyret av dikotomisk argumentasjon, er nok dette et kjerneargument i den konvensjonelle antipati mot populismen forstått som en rasjonalitet. Eller manglende sådan. Vi kan trygt si at en slik negativ eller vulgærpopulistisk rasjonalitet i alle fall ikke kan knyttes til Carl I. Hagen’s personlige stil. I rettferdighetens navn og i forhold til Hagens formalpolitiske kapasitet, er det mer naturlig å se den generelle politiske debattkultur overfor Hagen – arroganse, latter, karikering og utfrysning – som ensrettet, vulgær og moralistisk.

 

Etter at FrP nå har kommet i ”posisjon”, vil det nok bli atskillig verre (dvs. umulig) å opprettholde de ”moralske reservene” som Hagen bygde opp gjennom sin motstand mot dannelsens maktbrynde. Memoarboken ærlig talt og hans egen heseblesende markedsføring av den, ble nærmest en symbolsk bekreftelse på dette faktum (og en trist sorti for Hagen personlig). Isteden for å trekke seg tilbake som den betydeligste politikeren i sin virketid, og som en av ganske få som hadde mot nok til å utfordre Tidsånden ansikt til ansikt, leverer han her sin egen ”deprivasjonssøknad”.

 

Carl I. Hagen kunne rolig ha sanket inn den kulturelle gevinsten og gått inn i historien som en betydelig ”statsmann”. I stedet valgte han (pga. en personlig karakterbrist?) den kortsiktige gevinsten som dobbeltmoralistene i medier og forlag (liberalismen i kulturen) kunne friste han med. Hagen ble, karakteristisk nok, et offer for mentaliteten i det ultraliberalistiske samfunnet som han selv har ivret for.)

vulgærpopulismens korrekte adresse

Det fins altså mektigere samfunnskrefter og opinionsdannere som er gjennomsyret av dikotomisk tenkning og vikarierende motiver. I massemediene’s verden er opplysningsidealene for lengst erstattet med pragmatiske motiver der kravet om oppmerksomhet og lønnsomhet er drivkraften. Det er ganske opplagt at den tabloide mediekulturen representerer dagens vulgærpopulisme til tross for sine fromme pretensjoner om å være den frie offentlighetens talerør. Den representative politikken er bl.a. utsatt for en enorm legitimitetsutfordring fra mediene. Men vel og merke ikke som en etterlysning av mer fornuft og større demokratisk gjennomslag. Tabloidpressens kontinuerlig underminering av tilliten til politikere og politiske institusjoner er preget av sensasjon og maktbrunst, men den framskutte moralismen kan påfallende nok tjene som en type sonoffer for egen amoralsk praksis. Underlaget for denne mediestilen finnes i den fundamentalistiske overbevisningen om at privatsfærens gemene dynamikk egentlig er den eneste virkelige. Naturens hakkelov skal endelig materialiseres i en altomfattende, absolutt og transparent privatoffentlighet og knuse de siste restene av en anakronistisk, småborgerlig verden av ”manerer”.

 

For 10-12 år siden ble jeg sittende noen seine nattetimer sammen med samfunnsrefser Ole Paus etter en spillejobb i Bergen. Han var eitrande sinna på Aftenposten som i en stor artikkel på førstesiden hadde beskrevet en pågående uoverensstemmelse med Wenche Myhre om manglende honorar for en tekst eller noe. Han mente at artikkelen var tendensiøs og urettferdig; avisene kunne man absolutt ikke stole på. Jeg tillot meg da å foreslå at hovedproblemet med dette og lignende avisoppslag ikke var hvorvidt Ole Paus eller Wenche Myhre var skurk eller bedratt, men at en stor avis som Aftenposten kunne finne på å prioritere den slags nyheter overhodet, tatt i betrakting at engasjerte mennesker som bruker år av sitt liv på en diktsamling eller et stort musikkverk, blir avspist med 3 linjer eller helst ingenting fordi det ikke finns spalteplass til slikt.

 

Kretsingen om privat og intimsfæren i tabloidkulturen blir ikke sjelden beskrevet som en feminin dreining i kulturen. Jeg er vanligvis ingen svoren tilhenger av en spesifikk feministisk ideologi, men å gjøre medieverdenens grafsing i private tragedier eller kjendiskåt selvfornedrelse til feminin natur, forekommer meg å være grunnleggende antifeministisk. En slik oppfatning vil redusere feminine verdier til latterlige, utvendige klisjeer. Det er mer nærliggende å se kikkermentaliteten som ren kommersiell spekulasjon. Tabloidene betjener seg motstandsløst av en alltid levende irrasjonell tradisjon, der begreper om det nære, ekte og sanne forveksles med forloren sentimentalitet og sensasjonell forventing om karismatiske opplevelser.

 

Samtidig foregår det en rasjonaliseringsprosess der den postmoderne, relative virkelighetsoppfatningen slukes begjærlig for å legitimere den skruppelløse omgangen med dyd og sannhet. Medieindustrien benytter seg av en type spekulativ fornuft som gir et skinn av moral parallelt med en grenseløs kynisme. Denne rasjonaliteten er framtredende i den moralske grenseflyttingen som hele tiden pågår uten at vi egentlig er klar over det. Inspirert av Hannah Arendt, beskriver filosofen Lars Svendsen hvordan en slik prosess skaper aksept for den banale ondskapen i samfunnet: ”Man gjør ingen radikale endringer i sine verdivalg, men forandrer dem litt etter litt [..] Da kan man etter forholdsvis kort tid sitte med et sett verdier som skiller seg radikalt fra dem man i utgangspunktet hadde, uten at man noe enkelt sted underveis synes å ha endret verdiene vesentlig. [..] man bringes inn i en kultur der visse handlinger, som ellers ville fremstått som forkastelige, med ett blir normen.”

 

Den nye massekommunikasjonskulturen står overfor et basalt dilemma når det å kommunisere blir viktigere enn det som skal kommuniseres. Den store konkurransen om oppmerksomhet har fått ekstremt mange deltakere som overdøver hverandre i håp om å bli hørt på. Ved å prioritere kommunikasjon for enhver pris, blir selve produksjonen (løsrevet fra en overordnet sammenheng eller verdisystem) hovedsaken. Da ligger veien åpen for den fatale alliansen med den globale kommersen. Med medieindustrien reduseres offentligheten til et irriterende og unødvendig friksjonselement. Med offentligheten på sidelinjen foregår sedimenteringen av kapitalflyt og underholdning som sivilisasjonens minste felles multiplum. Men ekte kommunikasjon kan ikke produseres, i alle fall ikke som et uttrykk for frihet og refleksjon. Derfor har ikke massemediene realisert det frie politiske rommet som Hannah Arendt etterlyste. I stedet har vi fått et ”pornografisk” energifelt som betjenes av en utilslørt instrumentell livsfilosofi. Denne filosofien mangler konsekvens, tenker svart-hvitt, unyansert og liksomkritisk; er amoralsk (hinsides moral) men moralistisk.

 

Woody Allen’s film Zelig, om mannen som forandret utseende etter omgivelsene (men som egentlig handler om nyhetsmedienes absurde strategier i mellomkrigstida) vil bli stående som et snedig monument over den amerikanske offentligheten. Amerikaneren Richard Sennett skrev om sammenbruddet i denne offentligheten (the fall of the public man) allerede i 70-åra. Det er nok først og fremst globaliseringen og forarmingen av amerikansk mediekultur som har gjort den kommersielle ufornuften til den borgerlige offentlighetens arvtager. Vulgærpopulismen, forstått som en rasjonalitet med direkte bindninger til massens og pøbelens adferd, har ingen klarere adresse (enn denne) i dag.

rehabilitering

Dagens politiske retorikk prøver likevel å knytte den vulgære populismen opp mot plagsomme kritikere av kulturell konsensus eller politisk korrekte oppfatninger. En interessant kulturdebatt som rettet søkelyset mot problemet med å avgrense dagens kunst fra andre ikke-kunst fenomener i samfunnet, møtte flere beskyldninger om populistisk debattnivå enn oppklarende resonnementer. I kulturdebatter og politiske innlegg vrimler det av ubegrunnede sleivspark der fy!populisme er eneste ammunisjon.

 

Det virker kanskje provoserende, men det er desto mer nødvendig, at kritikken av et høyteknologisk og kunnskapsorientert samfunn betjener seg av perspektiver utenfra, dvs. nedenfra. Som beskrevet tidligere, vil intellektuell opposisjon og samfunnskritikk ofte være kongruent med, eller ta opp i seg, et bevisst eller ubevisst folkelig ubehag ved status quo (som er samtidens monopol på makt, eiendom, oppdragelse og kultur). Men det betyr ikke at kritikken behøver å være svart-hvit, unyansert eller moralistisk. Det er Tidsånden, med sin pragmatiske agenda, som sørger for å spille pøbelvarianten av det populistiske begrepet over på konstruktive, radikale initiativer.

 

Viktige kritiske posisjoner i samfunnsdebatten kan undertrykkes ved ideologisk manipulasjon med populismebegrepet eller andre politisk/kulturelle begreper. Eksempelvis er begrepet moral nærmest demonisert ved å spilles i armene på det negative ordet moralisme. Ved å gjenerobre ordenes positive potensial kan vi både bevisstgjøre samtiden og styrke motstanden mot samfunnets mer usynlige undertrykkelsesmekanismer.

 

Privatiseringen av offentligheten har medført en destruktiv antihumanisme. Den positive folkekulturen er utsatt for en massiv degradering gjennom underholdningsindustriens totalitære terror. Vi er blitt vitner til framveksten av en ny underklasse av velstandskorrumperte TV-slaver som sluker den tabloide verdens vulgære idealer uten skrupler. Det fører igjen til en ny slags sosial rasisme: forestillingen om at ”folk” er dumme og mindreverdige. Sosiologene har funnet ut at det er de med villa og universitetsutdannelse som spiser knekkebrød og holder rumpemusklene i orden. Undermenneskene gulper hvitløkpizza og stemmer Frp.

 

Jeg tror faktisk at kampen for en konstruktiv offentlig sfære må begrunnes gjennom fornyet respekt for verdiene i den sunne folkelige kulturen. En positiv ideologisk ladning av populismemetaforen kan kanskje bidra til kursendringen. Og vi behøver ikke å strekke oss langt for å få øye på ideelle veivisere: Alf Prøysen gjorde grisepasserens hverdag til høyverdig lesning for alle. Rolf Jacobsen og Odd Børretzen får oss til å humre gjenkjennende med sin enkle, dagligdagse omgang med dype sannheter. Erik Bye viste oss menneskeligheten og klokskapen som er gjemt under tjukke lag av autoritetsrespekt og sosial ydmykelse. En smule gammeldags opplysningspedagogikk koplet med respekt for visdommen i det enkle livet, er grunnlaget for suksessen til disse gutta.

 

Egentlig handler det om den samme alminnelige fornuft som har ført til ”eldreopprøret” og motstanden mot nedlegging av lokalsykehus og postkontorer. Andre eksempler på konstruktivt samfunnsarbeid som må drives fram i mangel av en profesjonalisert politisk vilje, er kampen mot pubertetstyranniet, voldsestetismen, og den overdrevne teknologiseringen av hverdagslivet. En merkbar gjennomslagskraft for ”grasrotengasjementer” har allerede ført til miljøbevegelser (den globale oppvarmingen har ikke skremt gasskraftverkspolitikerne i nevneverdig grad), alternative medisinsk terapier og opposisjon mot sentralisering.

 

Når det gjelder vår langtidsanmeldte klimakatastrofe, vil jeg gjerne sitere forfatteren Freddy Fjellheim fra en kronikk i Aftenposten: ”Det er på høy tid at miljøbevegelsene og frivillige organisasjoner samler kreftene. En folkebevegelse som kan øve sterkt press på de konservative kreftene som forsterker miljøkrisen ved sin appell til folks kortsiktige materielle behov. Det etablerte partipolitiske systemet ser i så måte ut til å ha spilt fallitt [-]. Er det bare en folkelig mobilisering som kan mobilisere politikernes handlekraft?”

 

Jeg tror jeg vil svare ja på Fjellheims lett ledende spørsmål. Og siden stille et selv: Hva for eksempel med fredsprisvinner og grunnlegger av mikrokreditten, Muhammad Yunus i Grameen Bank? Ville det være uhøflig å kalle denne kloke folkemobilisereren en populist?

 

 

et populistisk eventyr

Beretningen om Keiserens nye klær, ble en universell metafor for institusjonell villfarelse og dannet livsløgn. Mange oppfatter imidlertid eventyrkongen H.C. Andersen dithen at det skulle være massene som avslører keiserens delirium. Men går vi eventyret litt i sømmene (om de nå skulle finnes) vil vi oppdage at det slett ikke er massene som er klarsynte revolusjonære midt i mot fyrstemakt og elitær livsløgn. Nei massene, den velsignede koalisjon av pøbler, kulinger og livsløgnere med kulturell kapital, er de som holder kjeft til de ser hvor vinden blåser. For når vinden blåser, da blåser massene også.

 

Nei, det er den vesle guttungen, en ensom liten stemme midt i mylderet av bevisstløse monolittklatrere, som får verden til å tenke seg om og vinden til å snu. Han er et barn, han er åpenhjertig, og han sier bare det som mange egentlig vet fra før. Han gjør den samme jobben som Sokrates så ydmykt tilla sin ambulerende humanisme. Han slipper fram den allmenne dømmekraften som er nødvendig for å korrigere den sentrifugale enveis-retningsløheten. Han er en sann populist.