Rehumanisering (av kunsten)?

– I 1925 skrev den spanske filosofen Ortega Y Gasset sitt berømte essay The Dehumanization of the arts. Som student hadde jeg snappet opp uttrykket og tenkt at det dreide seg om en etterlysning av ”en mer menneskelig kunst”. Etter hvert forsto jeg at Ortega hadde helt andre tanker om den nye kunstens rolle: han ville virkelig dehumanisere den, unngå alle ”levende former”, betrakte kunst som spill og intet annet, være essensielt ironisk, og for all del unngå alle forestillinger om transcendens eller overskridelse. Men først og fremst ville han ”massekulturen” til livs. Den nye kunsten deler publikum i to klasser (two different variations of the human species), mente Ortega. De som forstår og de som ikke forstår. Derfor må kunstnerne henvende seg til en eksklusiv gruppe og la den jevne publikummer forstå at han ikke har tilgang til ”kunstens sakrament”.

Ortega’s manifest fikk stor betydning for modernismen som ideologi og for avantgardistisk tankegang. Ikke minst har samtidsmusikken levd et beskyttet liv på festivaler og i foreninger for spesielt interesserte. Kunstelitismen har imidlertid frambrakt paradokser som blir ekstremt synlige i vår samtid: Vi kan alle okke oss over kapitalismen, men samtidig må vi innse at kunstenes selvpålagte isolasjon har gitt musikkindustrien fritt leide på den store arenaen. Dermed har den offentlige legitimeringen av moderne kunst blitt hengende i en veldig tynn tråd. Like problematisk er det dannede, men desinteresserte bifall av samtidskunsten. Å bli en subkulturell pyntefigur eller konseptironisk amatørklovn er dødelig for kunstarbeideren som meningsbærer.

Dehumaniseringen ble aldri utfordret av noen bevisst motkraft som kunne skape et kunstnerisk kontrapunkt til det nye splintrede verdensbildet. Inspirert av Hegels historiefilosofi skulle samtidskunsten avspeile eller legemliggjøre tidsåndens transformasjoner. Derfor måtte kunsten rette seg etter tidens imperativer – og ikke omvendt. Erfaringene fra den 2. verdenskrig ble eksempelvis bare en ny bekreftelse på ”det menneskeliges umulighet”, og følgelig ble emosjoner i musikken sterkt mistenkeliggjort. Dagens globale kulturbarbari ser imidlertid ut til å etablere et nytt massivt bakteppe for kulturell motaksjon. Trykket fra markedskulturen er nå blitt så stort at kunstmusikken skvises ut av det offentlige rommet. Denne krisen kan kanskje tvinge kunstnerne til å søke humanistisk resonans for nye kommunikative ambisjoner?

Hvis vi velger å forstå kunsten som en kjerne i den byggende kraften grekerne kalte for eros, blir dehumaniseringen en vei bort fra kunsten. Hvis vi, som Ortega, mener at dehumaniseringen bare er en heroisk konsekvens av et stort sivilisasjonssammenbrudd, risikerer vi at kunsten blir marginalisert og fremmedgjort, eller at den oppslukes av den generelle dekadansen i samfunnet (avantgarden og moten smelter sammen). Vi vet allerede at Tidsånden har gått inn for det siste alternativet. Så blir det eventuelt opp til hin enkelte å velge den erotiske tradisjonen.

Jeg har forsøkt å relatere mitt idégrunnlag til det menneskelige. Om mine musikalske bidrag (til tross for sin melankoli evt. pessimisme) besitter den livserotiske grunntonen, overlater jeg til lytteren å avgjøre.

Til slutt en liten ”metakommentar”: Sivilisasjon og kultur stiller mennesket overfor et grunnleggende dilemma: Kulturen skal heve oss opp over naturtilstanden og driftslivet. Den skaper bevissthet og moral, foredler og forfiner. Sivilisasjonskritikeren forteller oss imidlertid at kulturen hindrer oss i å forstå oss selv. Den blir liggende som et filter over vår ”egentlige” natur, våre drifter, drømmer og begjær.

Musikken er en skapelse som kan forløse eller lindre denne konflikten. Kunsten tar opp i seg sivilisasjonens paradoks, men blir, etter min mening (i motsetning til musikkfilosofen Adornos’), ikke kunst før den besørger en slags forsoning. Med den rette legering av talent, bevissthet og metode – skaper kunstneren kultur, samtidig som han bryter gjennom samfunnets nettverk av struktur og selvbedrag, og forløser en livserotisk grunntone. Det er mulig at denne ”forsoningen” har å gjøre med det magiske i musikken (kunsten).

Nå er det riktignok slik at viljen til avhumanisering har skapt en redsel for organiske og ”narrative” former i musikken. Abstraksjonsviljen har ført til en konsentrasjon om ideer og titler som move, change, interactions, connections osv., begreper som uttrykker rene former, utilsmusset av levende veseners emosjoner og vulgariteter. Men språk og teori viser ofte bare til den ideologiske siden av saken. Når sterke musiske personligheter først omsetter sitt talent i et kunstuttrykk, skinner det menneskelige som regel igjennom, uansett hvor ”uplettet” kunstneren helst vil være.

Avhengig av talent og temperament, men kanskje enda mer av tidsepokenes imperativer, har fokuset i kunsten bølget fram og tilbake mellom det formalistiske og det livserotiske. Modernistene (her representert ved Ortega y Gasset) reagerte på romantikkens overdrevne vitalisme og ble skremt av massekulturens emosjonsmakeri. Denne reaksjonen er imidlertid for lengst blitt konservativ, eller fastlåst i den ”stivheten” som preger kulturelle hegemonier. Situasjonen kaller eventuelt på en rehumanisering – dvs. ingen fortrengning av ”logos”, men en rehabilitering av ”antropos”.