Helge Iberg framfører en knusende kritikk av de uskrevne lovene som rår i kultureliten. Disse lovene handler om å kunne de riktige kodene, og om lydig tilpasning til rådende tenkning om alt fra kunst og smak til folket og massene. Samtidig presenterer han et forsvar for det han kaller «en allmenn forstandighet», en folkelig fornuft. Å lese Iberg kjennes mer som å møte ham enn å bli belært: Han viser store kunnskaper, men ikke for å forsvare sin plass på parnasset.
Kritikk fra Bokmagasinet – Klassekampen, av Karin Sveen.
Samtidskritikk med energi, munterhet og gode historier på lur.
«Jeg skulle ønske at kunstneren i sterkere grad gikk inn i samfunnets kjernespørsmål og på et etisk og filosofisk grunnlag bidro til å stille kritiske eller provoserende spørsmål og bringe debatten til et dypere nivå.»
Dette skrev kulturminister Giske i bladet Billedkunst for et par år siden. Helge Iberg lar sitatet innlede «Smaken av mørnet tid. Tekster om tidsånd og annelse ». Samfunnskritisk som boka er, kan en tro den var det reneste bestillingsverk, men slik er det slett ikke. For det første har Iberg arbeidet med sine tanker og tekster i mangemange år. For det andre inneholder boka en kritikk av kultureliten som den nok ville vært foruten. Dét frykter i hvert fall forfatteren. Derfor synes jeg det er trist at Iberg finner det nødvendig å be leseren om velvilje. Etter det jeg forstår, skyldes det forfatterens erfaring med en «tidsånd» som avviser de tankene han gjør seg. I så fall indikerer det en kultur som er mindre åpen enn vi liker å tro.
Tidsånd? Den slags ord inngår ikke i vår tids saklige diskusjoner. Nå gjør det sikkert ikke Iberg lettere å svelge at han også anvender begreper som mening og moral, samvittighet og skam, kjærlighet og ånd. Antakelig er han vel nyromantiker, moralist eller idealist; kort sagt: konservativ, eller hva? Jo, hvis radikalisme utelukker nevnte essensielle begreper.
Uansett klassifikasjon opponerer Iberg frimodig mot å relativisere etikken og isolere språket og kunsten fra verden. For vi lever i det han kaller en «mørnet» tid, en overmoden kultur som av tre grunner er truet: Teknologien har gitt velstand, men også atomvåpen og klimaødeleggelser. Opplysning har gitt kunnskap, men også traumatisert ideen om det gode, umyndiggjort autoritetene og oppløst begrepet mening. Ytringsfriheten sikrer retten til opposisjon, men lar medieindustrien forsøple sjelene. Dette er bokas generelle ramme.
Iberg går deretter mer spesifikt til verks, og framfører en knusende kritikk av de grupper han kaller «de lovlydige». Da sikter han til de uskrevne lovene som rår i den velutdannede middelklassa og i kultureliten. Disse lovene handler om å kunne de riktige kodene, og om lydig tilpasning til rådende tenkning om alt fra kunst og smak til folket og massene. Skal jeg tro Iberg, uttrykker nese for korrekte tolkninger dannelse. Hvor velutviklet den kultiverte luktesansen er, avgjør om en tilhører eliten.
Dannelse er makt som må demonstreres, særlig nedover og mot outsidere. Dette fører Iberg til Pierre Bourdieus «distinksjoner», måter å skille seg ut på. Iberg viser også hvordan distinksjonene stivner til tomme og dumme tegn, som i filmklassikeren «A Roman Holiday». Der konkurrerer Gregory Peck og Audrey Hepburn om hvem som vet hvorvidt et dikt er skrevet av Keats eller Shelley. Slik vises klassisk dannelse fram.
Behovet for tilpasning i den opplyste elite ensretter og omdanner den til en flokk. Iberg er dermed den første her til lands som bruker ordet «masse» om middelklasse. Samtidig presenterer han et forsvar for det han kaller «en allmenn forstandighet» eller en folkelig fornuft som ikke er til for å demonstrere kulturell kapital. Det er nedslående å påpeke, men som intellektuell er Iberg oppsiktsvekkende i sin forståelse av fornuftens alminnelige utbredelse.
Om noen nylig fant redaktør John Olav Egelands artikkel om folk og elite av interesse, nyanserer Iberg både fenomener og begreper. Til forskjell er Iberg også personlig, noe som ikke bare gir stemme til teksten, men ansikt også. Å lese Iberg kjennes mer som å møte ham enn å bli belært. Han viser store kunnskaper, men ikke for å bevise sin plass på parnasset.
Derimot har vi med en tenkning å gjøre som er subjektivt og oppriktig. Dette innsetter Iberg i en kierkegaardsk tradisjon når det gjelder å være eller bli et individ. Det skjer ved å forholde seg på djupeste alvor; til seg sjøl, til samtida og historia, og være seg forholdet bevisst. Hos Iberg skjer det tidvis med munterhet, alltid med energi og ofte med ei god fortelling på lur.
Det gir troverdighet at Iberg kjenner den kultureliten han beskriver, og at han bekymrer seg istedenfor å harselere. Men en samtidskritikk som denne lar seg vanskelig gjennomføre uten å generalisere. Det skjer, og spørsmålet er om han målbærer en forstand leseren kan gjenkjenne seg i. Men en slik visshet tror jeg boka er skrevet med. Da har han i tilfelle satt ord på savn i samtida.
Iberg er, som mange vil vite, både musiker og komponist. Det innbyr til å bruke metaforen «musisk» på bokas komposisjon, og jeg lar meg friste. Iberg veksler mellom perspektiv og detalj, tema og variasjon på smidig måte. Dessuten likner han ikke andre sakprosaister. Det er han sikkert både lei seg og glad for. Det er jeg også.