Kan modernistisk musikk være sanselig og erotisk? Ja, først og fremst det, viser orkesterverkene til Helge Iberg.

Komponist Helge Iberg ( f. 1954) vil noe annet enn å utgi statsstøttet cd for å dokumentere at han er komponist. Med hva han kaller en «livs-erotisk» musikk ønsker han å treffe det store publikum, det som per i dag får sine erotiske lengsler mettet av popens rop om kjærlighet.

Iberg ønsker ikke som sine kollegaer på 1950-tallet å markedsføre verkene med å vise til deres tekniske oppbygging. I et mediesamfunn som vårt er det feilslått strategi.

Og fanden skulle vært medierådgiver på 1950-tallet.

Det var fatalt at avantgarden dengang snakket så mye om matematiske serier og strukturer. (Fatalt at de holder på slik ennå). De skulle heller ha lokket publikum med ord som orgie, kropp og vellyst. Modernister som gjorde det, fikk faktisk et stort publikum (malerne Balthus og de Kooning, for eksempel). Om ønskelig skulle det ikke manglet på filosofiske referanser. Hadde kanskje ikke selveste Kierkegaard 100 år før bestemt musikkens vesen som «sanseligt-erotisk»? Strengt oppbygde verker av Stockhausen og Boulez er og blir vellystige utsvevelser i lyd.

Rytmisk fest. Helge Iberg presenterer to orkesterverker på cd-en som forsøker å være sanselige og livsglade. Tonespråket er vel å merke modernistisk. Her er raske vekslinger mellom instrumentene, rasende punktnedslag, slagverkskrasj, men først og fremst en glitrende, skimrende overflate. Og til tross for et internt boblende liv har musikken en rolig puls. «Aren`t we all warriors in our own life?» (2000-2003) byr på fem sanselige gleder, ett av dem, «Elefant i porselensbutikk», er en rytmisk fest med mye hissig blås.

Ut av Europa. Ole Edvard Antonsen er trompetsolist på «Dromo Dance» (1997-1999). Det er et mer neddempet stykke der trompeten stotrer, roper og gløder mot Det Norske Kammerorkesters strykerbakgrunn. En marimba (xylofon av tre) fører musikken ut av Europa.

Det finnes sanger på denne cd-en også, alvorlige dikt av Rolf Jacobsen. Her må vi nok bruke Kierkegaard mot Iberg: Musikken har gått fra det estetiske til det etiske. Litt for alvorstungt og stillestående er det blitt i forhold til galskapen i de andre stykkene. Men honnør til romansesanger Per Vollestad som gir seg ut i det modernistiske.

Anliggender om forholdet mellom genrene og kulturuttrykkene.

Helge Iberg har med sin nye CD villet sette lyset på genrene, forholdet mellom dem, og deres appell til mennesker av i dag. Dette har opptatt mange på hele 1900-tallet og kommer til uttrykk i spenningen mellom det populære og det såkalt seriøse. Iberg evner med sin affinitet for afro-amerikansk musikk og europisk kunstmusikk, å se problemet fra to sider. I hans verker finnes trekk fra begge tradisjoner, og det gir originalitet.

Viser format. De to store verkene er trompetkonserten “Dromo Dance for Trumpet, Strings and Marimba” og orkesterverket “Aren\’t We All Warriors in Our Own Life?”. Mellom disse ligger “Three Songs to Poems by Rolf Jacobsen” og til slutt en musikalsk utsettelse av den første Jacobsen-teksten opprinnelig resitert av Odd Børretzen. I rekkefølgen ligger en opplevelsessekvens. Det har sammenheng med tonespråket og formatet på verkene som byr på poesi så vel som dramatikk. Utøverne har format og viser vei. Det gjelder solister som trompetisten Ole Edvard Antonsen, barytonen Per Vollestad, sopranen Elin Rosseland, resitatøren Odd Børretzen og ensemblemusikerne. Dette er musikk som krever oppmerksom lytting. Får den det, gir den mye tilbake.

Tankevekkende. Vakkert!

Igjen dukker det opp en slags portrett-plate av en norsk samtidskomponist. Og igjen blir man smått imponert.

Helge Iberg er navnet – bare å merke seg. Delvis fordi han utøver et godt håndverk, delvis fordi han integrerer forskjellig stilarter i sin musikk, og ikke minst fordi det klingende resultat er spennende og interessant lytting.

Denne gangen har man “støvsugd” det norske musikkmiljø et for gode utøvere. Utøvere som er med på å skape en plate som Iberg må være fornøyd med.

Åpningsverket “Dromo Dance” er skrevet til Norges trompet-guru Ole Edvard Antonsen – som her bringer frem hele registeret i sitt spill. På mange måter er dette verket et cross-over-stykke, der Antonsen virkelig får vist frem både teknikk og hvordan han tilnærmer seg musikkens mange små stilistiske innfall.

Her er Det Norske kammerorkester under ledelse av Terje Tønnesen drivende gode medspillere.

“Three songs” med tekster av Rolf Jacobsen inkluderer Odd Børretzen, Per Vollestad, Bendik Hofseth, samt en rekke andre dyktige instrumentalister. Også her finnes innslag i musikken som bringer opplevelsen inn i en litt udefinert atmosfære. Odd Børretzens kjente og trygge stemme står i flott kontrast til det dels krasse musikalske og tekstlige innholdet.

Som orkesterkomponist møter vi Iberg i “Er vi ikke alle krigere i vårt eget liv?”. De fem satsene bærer alle navn om forskjellige “sinnstilstander i livet” – og Iberg vet å bruke kontrastene i instrumentene til å male alt fra små musikalske akvareller til voldsomme og kraftfulle klangkaskader på netthinnen til lytteren. All ære her til Kringkastingsorkesteret og Christian Eggen.

Platas siste verk er “Tynne nåler”, der Per Vollestad virkelig får vist sine lyriske sider som baryton – godt ledsagtet av Aage Kvalbein (cello) og Ivar Anton Waagarard på klaver.

Et fyldig og informativt teksthefte medfolger