«Rhythmische musik»: Ny albumutgivelse

LAWO CLASSICS, pressemelding

VELKOMMEN TIL HELGE IBERGS MUSIKALSKE VERDEN

På den nye utgivelsen Rhythmische Musik presenteres fire særegne komposisjoner av Helge Iberg: Auf dem Meeresboden, Small Feet Dancing, Palazzo og Petites Danses du Moment. Disse verkene utforsker et bredt spekter av klanger og rytmiske landskap, med inspirasjon fra både klassisk tradisjon, moderne uttrykk og improvisasjon.

Platens mest omfattende verk Palazzo setter store tekniske og rytmiske krav til pianistene Nils Anders Mortensen og Sanae Yoshida. Solist Nils Anders Mortensen briljerer også i de tre satsene Small feet dancing, der Kristiansand Symfoniorkester spiller med intensitet og presisjon under dirigent Rolf Gupta. I verkene Auf dem Meeresboden og Petites Danses du Moment får vi oppleve Helge Iberg som improviserende pianist noe som gir en unik nærhet til komponisten/utøveren.

Rolf Gupta er kjent for sitt arbeid med samtidsmusikk og formidler Ibergs intrikate teksturer med stor innlevelse. Han sier følgende om prosjektet: «Helge Iberg beveger seg ikke fra samtidsmusikken over til jazzen - eller fra jazzen til samtidsmusikken. Han er solid plantet i begge sjangre. Derfor klinger musikken levende i begge verdener.» Helge Iberg er en av Norges mest spennende og sjangeroverskridende komponister og musikere, kjent for å kombinere humor, dybde og virtuositet i sine verk. Hans musikk balanserer elegant mellom tradisjon og eksperiment. MeLes merd røtter i både klassisk samtidsmusikk og jazz har han skapt et uttrykk som er like originalt som det er engasjerende.

Anmeldt av Ola Nordal, «BALLADE»

Helge Iberg mobiliserer mer fantasikraft enn de fleste. På Rhythmische Musik møtes verdenene jazz og samtidsmusikk. Tittelen på albumet er kanskje et lite sleivspark til det rytmiske feltet: som om all annen musikk er urytmisk, lissom. Her er det i hvert fall både rytmer og musikk i fleng, selv om plata klassifiseres under klassisk.

Samkjøringen av jazz og klassisk er tydeligst i «Auf dem Meeresboden» for elpiano og jazztrommer og et kammerensemble som består av en drøss med kjendiser – blant annet jazzlegende Bendik Hofseth på saksofon og klassisklegende Terje Tønnesen på fiolin. Musikken er gjennomkomponert og partiturskrevet, mens instrumentene, rytmene og mange av de melodiske vendingene kommer fra jazzen. Jeg virkelig elsker dette stykket. Og dessuten – dette er noe jeg sjelden tenker i samtidssammenheng – synes jeg stykket er for kort. Jeg mener det som et kompliment. «Leave them wanting more» er ikke akkurat en læresetning som komponister i samtidsfeltet pleier bekjenne seg til. 

Det mangler kanskje ørlitt når det gjelder feel. Det er rytmisk ryddig i rytmeseksjonen, jeg skulle ønske at groovenåla pekte bittelitt mer mot jazzen enn mot den klassiske musikken. Ta denne musikken ut av konserthuset og ned til en mørk og svett jazzkjeller, og jeg tipper resultatet blir 100 prosent perfekt.

«Small Feet Dancing» er et rytmisk sjarmerende stykke for solo piano (spilt av Nils Anders Mortensen) og orkester (Kristiansand Symfoniorkester, under Rolf Gupta). Det spilles lette, dansene linjer fra pianoet over fantasifulle orkesterklanger. Kanskje dette avslører hva jeg bruker fritida mi til, men jeg får assosiasjoner til eventyrspill på PlayStation som Unravel eller It Takes Two. Spillmusikk portretterer ofte bevegelse og framdrift, samtidig som den skal få deg til å ville være i en seksjon av spillet over et langt tidsstrekk. Og slik virker «Small Feet Dancing» på meg. Assosiasjonene bobler, mens piano og orkester leker seg med kantete jazzfraser, og jeg ønsker igjen at stykket aldri skal ta slutt.

«Palazzo» for to piano og perkusjon bringer også sammen ulike verdener. Sanae Yoshida er kjent for kompromissløs eksperimentell samtidsmusikk på mikrotonalt piano. Nils Anders Mortensen er en av Norges mest framtredende Bach-tolkere og en glitrende akkompagør (noe jeg skriver om for eksempel her). Sammen hamrer de ut tette akkorder, rytmiske ideer og barokklinjer, mens jazztrommis Per Oddvar Johansen legger på subtile rytmiske nyanser. Dette er et innovativt stykke som både jobber med musikernes styrker og ser langt ut over sjangrene de normalt jobber i.

Mye samtidsmusikk er fokusert innover. Ibergs musikk peker utover, og av den grunn tror jeg han også treffer mange lyttere. Dette albumet er en sann glede!

Anmeldt av Guy Rikcards «KLASSISK MUSIKK» 

Selv om det ikke er helt uvanlig at et klassisk verk blir komponert til en innspilling, er det sjeldnere å lage et under selve øktene. Hindemith er kjent for å ha komponert sin Scherzo for bratsj og klaver i 1934 til å fylle inn en ubrukt bakside i en serie med 78-plater; her har Helge Iberg improvisert sine tre Petites dance du moment for klaver, etter «en lang innspillingsdag av den harde og litt strenge PALAZZO» der produsenten Vegard Landås holdt båndet gående. Disse milde stykkene «i retrospektiv stil» utgjør den perfekte avslutningen på et levende og fascinerende album som, i større grad enn noen annen plate jeg har hørt av ham, viser spennvidde og stilistisk mangfold i Ibergs musikk. I dem sitter han nærmest sine jazzrøtter, en liten samling med nattlige jazzfantasier som best høres rundt klokken elleve på kveldstid.

Palazzo (2020) virker derimot mer som et verk av en klassisk komponist som tar i bruk jazz-idiomer, slik Ravel, Sjostakovitsj og andre har gjort tidligere. Besetningen for to klaver – her den glitrende duoen Nils Anders Mortensen og Sanae Yoshida – og slagverkeren Per Oddvar Johansen, resulterer i teksturer som minner om Bartoks Sonate for to klaver og slagverk, uten at Ibergs musikk lyder ungarsk. Hans inspirasjon kom fra teknikken «minnepalass», der en person lagrer informasjon for så å tilbakekalle den i imaginære rom i palasset i vedkommendes hjerne. De fem satsene spiller ut en spesifikk konstruksjon av gjenopprettede tilstander, litt over-insisterende, inkludert en latinamerikansk sang, Arte povera og en karusell. 

Det er en fantasifullt satt sammen, men ikke så levende og forførende som hans klaverkonsert-i-alt-unntatt-tittelen Small Feet Dancing, komponert mellom Songs from the Planet of Life (2017-18) og Auf dem Meeresboden (2023), med tematiske koblinger til begge. Small Feet Dancing, herlig spilt av Mortensen og Kristiansand Symfoniorkester dirigert av Rolf Gupta, er en glitrende fryd i yttersatsene (hentet fra den tidligere Lotus Dance) med en meditativ midtre «Green Grass again next year?», der teksturene tynnes og etterlater solisten som om han sitter alene i lyskjeglen på en mørk scene.

Åpningsverket er den uvanlige todelte Auf dem Meeresboden, som inneholder en livlig begynnelse – «Ein Hummerleben», for el-piano, klaver og en septett med blåsere, strykere og slagverk – og «Flucht des Untreuen Hummers», en duo for el-piano (Iberg selv) og Jazz-bekken (Johansen). Det er et snodig verk, inspirert av en tenkt kurtise mellom to hummere på havbunnen og hannens skammelige sorti etter at akten er gjennomført. Fantastisk lyd; anbefales.