Symfonisk: «Songs from the planet of Life» med Kristiansand symfoniorkester og solister.

Torsdag 24/11 2024: Kristiansand Symfoniorkester fremfører 4 «sanger» fra mitt verk «Songs from the Planet of Life» med solister i toppklasse og Rolf Gupta som dirigent.

Foto: Nils Anders Mortensen

Foto: Solister (fra venstre) Eldbjorg Hemsing, Marianne Beate Kielland og Anne Randi Haugejorden.

Link til et essay i som ble publisert i Fædrelandsvennen i forbindelse med konserten

Kritikker av konserten

Birgit Amalie Nilssen
Tidligere teater sjef Kilden Kristiansand og Haugesund teater

Denne uken hørte jeg Helge Ibergs musikk for første gang. Dirigert av Rolf Gupta. Fra første til siste tone føltes det som å komme hjem.

Ibergs musikk begynner der ordene slutter. Der ordene har sluttet. For de har det. Sluttet å virke. Ordene. Men musikken fortsetter. Fortsetter å skape rom det er mulig å puste i. Mulig å tenke i. Mulig å være i.

Og Mahler var med og minnet oss om at det rommet aldri har vært og aldri kommer til å være noe vi kan ta for gitt. Det er et rom også vi når det blir krevet må kjempe for.

Tusen takk for to timer med fred i en verden i krig, Helge, Rolf, og Kristiansand Symfoniorkester.

Takk for rom, lys og håp.

Magnus Andersson, norsk musikkritiker i Scenekunst.no.
Sanger fra Planeten Jorden.
 

Mahler går som en tydelig rød tråd gjennom programmet. At tittelen «Songs from the planet of life» ligner Mahlers «Das Lied von der Erde» er ikke tilfeldig; Mahlers verk var en direkte inspirasjon for Iberg. Begge bruker også kinesiske dikt fra 700-tallet i sine verk.

For øvrig har også dirigent Rolf Gupta selv latt seg inspirere av Mahler i sitt virke som komponist, med verket Jordens Sang. At det i våre dager fremdeles blir skrevet verk som kommentarer til, eller i alle fall inspirert av, Mahler, viser kanskje til en aktualitet i hans virke.

I fremføringen av Ibergs verk ble de fem satsene organisert som to bolker med applaus mellom. Første bolk bestod av satsene «Long autumn night» og «Tale of sorrowfull song». Iberg bruker det store orkestret til å lage stemningsfulle klangfarger. Det begynner nesten fra intet, og musikken vokser ofte i bølger, men holder seg stort sett innen en hviskende dynamikk der du som lytter må strekke deg etter klangen. Noen partier består av glasslignende overtoner, andre av subtil fargelegging fra blåserne, og mange steder domineres av varm strykerklang.

Iberg kaller verket sitt en «Concerto grosso», og én forbindelse til denne barokke formen er at den har flere solister. Et annet trekk er at den har en mer likeverdig dialog mellom solister og orkester (ripieno) enn slik forholdet ble når solokonserten utviklet seg gjennom romantikken. Over, med og rundt orkestrets klangbad hørte vi sirlige og fantasifulle melodier. I denne delen var tre solister i aksjon: Eldbjørg Hemsing (fiolin), Anne Randi Haugejorden (altfløyte) samt Marianne Beate Kielland(mezzosopran), og jeg vil særlig løfte fram sistnevnte. Jeg vet ikke om jeg har hørt henne like overbevisende som her noen gang. I Ibergs forsiktige orkestersats kunne hun med letthet sveve med utsøkt legato og fraseringskunst som gjorde at i alle fall min respekt for henne vokste.

I den andre bolken tok pianisten Nils Anders Mortensen plass på podiet. I «Lotus Dance 1» gikk en drivende puls i bakgrunnen, noe som passer for en dansesats, og melodisk sett var det lett å tenke dette som et skråblikk på kinesisk musikk. Mortensen spilte med et overskudd som gjorde at de raskeste skalaer ble lekt fram som det var det enkleste i verden. I «Adieux» var vi tilbake til de mer subtile klangene, før det hele ble avsluttet med drivende dansante rytmer i «Lotus Dance 2».

Ibergs klanger er fascinerende og de subtile variasjonene i svak dynamikk, med underfundig orkestrering, er vakre. Likevel syns jeg det er noe med musikken som gjør det vanskelig å følge med på de relativt lange spenn av tid Iberg tegner opp. Jeg klarer ikke helt av å gripe hvordan Iberg assosierer seg frem gjennom tilstandene i musikken. Kanskje ytterligere gjennomlyttinger kunne skape orden i forståelsen av partituret. På den andre siden har vi her å gjøre med satser som stort sett formidler tilstander, mer enn dynamiske former, og med klangene Iberg har funnet fram til, er det noe som virkelig er sanselig tiltalende med verket

Terje Boye Hansen 

 Tidl. Kapellmester den Norske opera og Kristiansand Symfoniorkester

Torsdag 21. november overvar jeg KSOs konsert i Kilden. Kristiansands egen komponist og dirigent Rolf Gupta var tilbake som leder for det orkestret han var sjef for gjennom mange år.

På programmet sto Musikk av Helge Iberg og Gustav Mahler. Musikk komponert med over hundre års mellomrom.

Det var et lykkelig valg.

«Songs from the Planet of Life» av Helge Iberg med tekster av kinesiske lyrikere fra Tang-dynastiet, transparent, lavmælt og inderlig framført av solistene Eldbjørg Hemsing, Marianne Beate Kielland og KSOs egen Anne Randi Haugejorden. (altfløyte).

«Lotus dance 1, Adieux og Lotus dance 2» for klaver og orkester ble lekkert framført av orkestret og solist Nils Anders Mortensen.

Helge Ibergs komposisjoner skaper fantasier og samtidig ro, dette er musikk som viser komponistens iderikdom og hvor klang-fantasier preger opplevelsen.

Her er Rolf Gupta rett mann på rett plass, noe som han også er i konsertens avslutningsnummer, Gustav Mahlers 4. symfoni. Flott framført, godt interpretert med lidenskap og humør. Og med Marianne Beate Kielland. En meget god konsert. Og absolutt verd reisen!

Denne konserten fikk meg til å tenke at kveldens komponister og disse, deres verk, på et vis kledde hverandre og at opplevelse av tid og rom forsvinner og uendelighet blir på en måte et svar. Musikk fra tidligere tider som interpreteres i dag er også samtidsmusikk.

Samtidsmusikk er ingen sjanger. Men blir ofte betegnet som en.